Oslo: "Oi, du vil kanskje sitte eller?" mumler en ung mann uten virkelig å se opp fra mobilen.

For første gang siden jeg kom haltende ombord med krykker og helsesandaler, hever han blikket. Mannen sitter ufortjent godt plassert på de reserverte setene for eldre og funksjonshemmede, mens kompisen hans oppfører seg likt på motsatt side av midtgangen.

Med et bein lent mot et hjørne og balansen i faresonen forsøker jeg å holde meg oppe mens trikken svinger. Til tross for forsøk på å tiltrekke oppmerksomheten deres med hoste og hark, forblir jeg usett.

"Det går fint. Jeg skal av nå," svarer jeg, men mister balansen i det trikken stanser.

Når jeg går av, er tankene mange. Burde jeg ha bedt om sitteplass? Skreket: "Hei! Kan jeg få sitte?" eller er vi bare altfor lite oppmerksomme på hverandre?

Ingen hjelp å få

Denne sommeren opplevde jeg å skli på en våt flekk og brekke foten, en nesten komisk badeulykke. Etter å ha navigert Oslos gater på krykker, innså jeg at mange kan være både blind og kald.

Uka jeg gikk på krykker, begynte jeg å se flere som sliter. Enten det var en jente med krykker, en eldre dame med rullator eller en mann med stokk. Vi beveget oss sakte, mens folk hastet forbi som om vi var usynlige.

Nå som jeg går normalt igjen, har jeg blitt mer bevisst på å ta hensyn. Jeg setter meg ikke lenger på de prioriterte setene, bare fordi jeg kan.

Et stort problem

Når jeg snakker om dette, gjenkjenner mange seg. Ingen reiste seg for dem på trikken heller, verken mens de gikk på krykker eller var høygravide.

Å miste evnen til å gå i bare to uker fikk meg til å se livet i et nytt lys. Jeg innså hvor mye jeg tar for gitt, og hvor lite man faktisk kan stole på folk rundt seg.

Det var både pinlig og smertefullt å falle på bryggen, men jeg var heldig som hadde en venninne der. Ingen andre ga meg en hjelpende hånd.

Ingen hjelp kom da jeg lå der med brekt fot, eller da jeg humpet gråtende mot Åpent Bakeri for å vente på taksi til legevakten.

Det er tydelig at folk er for lite oppmerksomme på hverandre i byen. Ja, livene våre er hektiske og tankene mange. Men det er ikke en god unnskyldning for å ignorere dem rundt oss.

Kanskje vi bør løfte blikket og tilby hjelp til dem som virkelig trenger det? Det å vise medmenneskelighet kan utgjøre en stor forskjell.