Det er et fascinerende spørsmål som har dukket opp i debatten rundt sykefravær og sykelønn: Hvorfor er fokuset mye mer på sykefravær, og ikke like mye på sykdom? Mange fremhever at det tilsynelatende ikke er sykdommer som årsak til sykefravær. Hvis vi i stedet rettet oppmerksomheten mot selve sykdommene som ligger til grunn for fraværet, kunne vi kanskje se klarere på hvilke tiltak som kan settes i verk for å redusere sykefraværet. Det er viktig å vurdere om det er realistisk å opprettholde et inkluderende arbeidsliv, hvor arbeidstakere ikke alltid har 100 prosent yteevne.

I tillegg står vi overfor en annen kontrovers på den internasjonale scenen. Den nåværende presidenten av USA har uttrykt ambisjoner om å utvide landets territorium østover og nordover, og det har blitt muligens foreslått at dette kan inkludere bruken av militær makt. Dette har fått andre ledere, som Scholtz og Macron, til å påpeke at politiske grenser er hellige, og at enhver form for krenkelse kan lede til fulle krigshandlinger. Med henvisning til NATOs artikkel fem, er det viktig å huske på at et angrep på ett medlem, er et angrep på alle.

Det er besynderlig at det er andre NATO-land som antyder trusler mot medlemslandene, uten at det kommer klare reaksjoner fra NATOs ledelse, som har ansvaret for å beskytte den territoriale integriteten til medlemmene.

Konflikten mellom medlemslandene kan derfor skape en usikker fremtid for alliansen. Hvis vi ser på den historiske konteksten, vil et brudd på NATOs kjerneprinsipper kunne føre til at alliansen mister sin relevans, og medlemmer kan begynne å se på egne interesser i stedet for felles mål. Det kan i verste fall føre til en ny maktbalanse i Europa, hvor hver nasjon må forsvare seg på egenhånd. Dette reiser spørsmål om hvordan alliansen vil håndtere slike utfordringer fremover, og hvilke konsekvenser dette vil ha for både internasjonal sikkerhet og samarbeid.