Transkjønnede ungdommer i Norge uttrykker dyp frykt for hvordan de blir behandlet av helsetjenestene. Rapporter indikerer at Rikshospitalet, som er en av de sentrale aktørene for behandling av transkjønnede, mangler nødvendig kompetanse og empati. De unge forteller om en opplevelse preget av skepsis, der de ikke får riktig hjelp, men i stedet møter skremselspropaganda og usikkerhet fra helsevesenet.

Det er en voksende bekymring for hvordan moralen og holdningene i samfunnet påvirker behandlingen av transkjønnede ungdommer. En rapport fra Egalia senter mot diskriminering viser klart at deres juridiske og medisinske rettigheter ofte ikke blir oppfylt. Det er spesielt problematisk at beslutninger om helsetilbud tas på et tynt faglig grunnlag, noe som kan være til stor skade for ungdommene som søker hjelp.

Rikshospitalets praksis står nå til debatt. En av foreldrene til en transkjønnet ungdom uttaler at hun er sjokkert over at helsevesenet aktivt motarbeider behandling. Dette har ikke bare påvirket barnet, men hele familien må nå søke hjelp for å håndtere skadene forårsaket av systemet.

Pasientene opplever at helsepersonell på Rikshospitalet ikke tror på dem, og at de mangler kompetanse til å håndtere deres situasjon. Dette kan føre til en skadelig interaksjon, hvor verken behandlere eller pasienter føler seg trygge. Den fryktelige dynamikken bryter ned tilliten, som er avgjørende for vellykket helsehjelp.

Kritikken av Rikshospitalet er ikke ny, og en ny artikkel av lege Ketil Slagstad tar for seg hvordan diskusjoner om 'sosial smitte' har vært med på å forme en negativ holdning mot transkjønnede i helsesektoren. Tall fra Rikshospitalet angir en dramatisk økning i antall henvendelser, men en undersøkelse viser at disse tallene ikke stemmer overens med virkeligheten; de faktiske henvisningstallene er langt lavere enn påstått.

Ungdommer som søker hjelp hos Rikshospitalet rapporterer om mangel på verktøy for å navigere i sin egen identitet. De får ikke informasjon som er tilpasset deres alder, og de får heller ikke hjelp til å håndtere det som ofte kalles 'minoritetsstress'. Dette fører til en følelse av hjelpløshet og økt angst.

Det er avgjørende at disse ungdommene møtes med respekt og forståelse. De fortjener en helsetjeneste som anerkjenner deres unike utfordringer og gir dem tilstrekkelig støtte. Det kreves også en betydelig endring i hvordan helsevesenet forholder seg til transkjønnede, slik at ungdommer kan føle seg trygge på at de får den hjelpen de trenger, uten drøftelse av faglig usikkerhet.

Vi må heve stemmen for å beskytte rettighetene til transkjønnede ungdommer og sikre at de får like muligheter som ciskjønnede ungdommer. Rikshospitalets praksis må granskes. Samtidig må det settes fokus på hvordan vi kan forbedre helsetjenestene, i takt med samfunnets utvikling og økt forståelse for kjønnsdiversitet.