I dag er det to år siden iranere over hele landet begynte å protestere mot undertrykkende lover som rammer kvinner, inspirert av tragedien til 22 år gamle Jina "Mahsa" Amini. Historiker Mohammad Mehdi Izadi beskriver hijaben som et symbol på undertrykkelse, og hevder at dens fall kunne medført fall av det islamistiske regimet selv.

Protestene oppstod etter at Amini ble arrestert og mishandlet av moralpolitiet for å ha båret hijaben for løst. Dette utløste en landsomfattende mobilisering der kvinner begynte å fjerne hijabene sine i demonstrasjoner. Slagordet "Kvinne, liv, frihet" ble raskt et samlingspunkt for bevegelsen, som omfattet både kvinner og menn i alle aldre.

Izadi omtaler dette som et politisk jordskjelv. Demonstrantene krevde en slutt på det islamistiske styret, og flere byer i Iran ble vitne til samordnede protester over flere måneder. Reaksjonen fra regime var brutal; tusenvis ble arrestert og over 500 liv gikk tapt ifølge menneskerettighetsorganisasjoner. Overlevende fra arrestasjonene har rapportert om grusomme overgrep, inkludert voldtekt, fra myndighetenes side.

Til tross for den vanskelige situasjonen, er det en økende følelse av fryktløshet blant de unge aktivistene. Center for Human Rights in Iran har intervjuet flere deltakere som forteller at de føler større solidaritet og mot etter å ha deltatt i protestene. Selv om folk ikke lenger demonstrerer i gatene, lever bevegelsen for "Kvinne, liv, frihet" videre, med flere kvinner som nå velger å droppe hijaben, noe som blir beskrevet som en stille revolusjon.

Ekspertkommentator Moloud Hajizadeh understreker at iranske kvinner lever etter slagordet "Vi skal aldri tilbake". Etter å ha kritisert det konservative styret i Iran og blitt fengslet for dette, flyktet hun til Norge i 2021 og fikk politisk asyl. Artikkelen forteller oss hvordan mange unge iranere, inkludert Hajizadeh, hadde håp om endring da de tok til gatene, men at de i dag er mer skeptiske til at regimet vil falme.

Hajizadeh er dypt skuffet over utviklingen, da kvinneundertrykkingen har tiltatt og fangene blir behandlet grusomt. Regimet har innført strengere straffer og opprettholdt ingen reelle endringer, selv om hijaben ikke er like utbredt som før.

Aldersgrensen for ekteskap i Iran for jenter er 13 år, mens for gutter er den 15. Det finnes insentiver for dommere til å godkjenne enda lavere aldersgrense. I tillegg krever lovene at kvinner som er gift, må ha tillatelse fra ektemannen for å reise utenlands, og han kan når som helst trekke tilbake dette tillatelsen.

Siden april har regimet intensifisert det Amnesty kaller «en krig mot kvinner», ved å styrke moralpolitiet. De benytter seg av overvåking, vold og vilkårlige arrestasjoner for å opprettholde hijab-påbudet.

Mens moralpolitiet har klart å dempe åpenhjertige protester siden 2022, mener Izadi at presset fra "Kvinne, liv, frihet"-bevegelsen fortsatt er til stede og vil forme fremtiden i Iran. Det sprøytet inn en ny president, Masoud Pezeshkian, i sommer, som, til tross for hans begrensede reformvennlighet, har anerkjent at Amini døde i varetekt. Dette kan være et tegn på at det er endelige skritt mot en mer åpen dialog om menneskerettigheter i Iran.

Kampen for kvinners frihet er langt fra over, og verden ser nå på Iran med forventning om hva som vil skje videre i denne pågående kampen.