Innledning

Dette er en kommentar. Hver lørdag fremover vil iNyheters featureredaktør Ole Asbjørn Ness skrive en lengre spalte som har fått navnet «Ness på lørdag». Annenhver av disse vil kun være tilgjengelig for abonnenter, og da vil han dessuten være tilgjengelig for abonnenter i kommentarfeltet for respons og debatt.

Provokasjonen

Det skjedde i de dager da Støre fortsatt var landshøvding, at jeg tvitret: Hva var hensikten min? Jeg ville provosere Palestinakomiteen spesielt og Palestina-tilhengere generelt. Lik mange Palestina-tilhengere, uttrykte de støtte og begeistring for Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober 2023. Palestinakomiteens leder, Line Khateeb, har senere uttrykt at det eneste som overrasket henne ved det angrepet var at det ikke kom tidligere og at det ikke ble større. For øvrig har Palestinakomiteen aldri kritisert Hamas, og nektet å ta avstand fra en organisasjon hvis barbari er grenseløst og planlagt.

Situasjonen i Gaza

Nå ligger Gaza i ruiner, lidelsene for sivilbefolkningen er enorme. Da kan det være på tide for selv Palestinakomiteen å spørre seg om palestinernes kamp fremover burde bruke andre metoder. Bildet var altså en bevisst retorisk provokasjon.

Reaksjoner fra venstresiden

Jeg var dog usikker på hvor mye den ville provosere, mennesker som Sven Egil Omdal, Eivind Trædal og andre av venstresidens yppersteprester hadde nemlig utbasunert at de hadde flyttet til Bluesky, et konkurrerende sosialt medium til Musks X. Min frykt for ikke å provosere tilstrekkelig viste seg ubegrunnet. Venstresidens yppersteprester hadde kun forlatt X på lat. Snarere ligger de på vakt som gjedda i sivet, og så snart de finner en usmakelig tweet kaster de seg begjærlig over den, og viser den frem på Bluesky, eller til og med på X, som de likevel ikke hadde forlatt.

Misforståelser og kritikk

Verre var det at tweeten ble forstått som om at jeg med dette gjorde narr av et folkemord, eller som det ble uttrykt i en av mange poetiske meldinger jeg mottok: «Du ler av barna som ligger i ruinene, og danser på de døde kroppene deres.» I dette øyeblikk var min tweet i ferd med å bli det man kan kalle et viralt fenomen. Kjente og ukjente boltret seg nå med kommentarer om hva slags vederstyggelig svin jeg var som lo av et folkemord. Dessuten begynte innboksen min å fylles opp med henvendelser fra forskremte venner som ba meg om å slette eller unnskylde tweeten.

Min tilnærming til unnskyldninger

Jeg innrømmer: Jeg er gammeldags. Jeg har begrenset tro på nytten av å rope til all verden: Unnskyld, jeg ler ikke av barn som dør! Jeg fryder meg ikke over at betongene regner over deres ubeskyttede legemer! Tilgi meg for at jeg antydet dette! Min gammeldagshet er villet og velbegrunnet. Jeg gidder sjelden å argumentere mot mennesker som åpent og villet bryter mot den viktigste regelen for et saklig ordskifte: At man skal forsøke å forstå motpartens intenderte mening.

Unnskyldninger og PR-rådgivere

Dessuten byr det meg imot å lyve. Jeg unnskylder meg kun hvis jeg mener jeg har gjort noe galt. Jeg vet at dette strider mot mange PR-rådgiveres råd. Deres instinkt i en storm er at man skal legge seg så flat som mulig og si unnskyld, omforlatelse, tilgi meg, gjerne i form av meningsløse beklagelser. Men dette er skinnunnskyldninger, ment for å kjøpe tid, i håp om at nyhetssyklusen vil få oss alle til å fokusere på noe annet.

Venstresidens respons på unnskyldninger

For folk i venstresiden er det imidlertid klart: De er raskt ute med å avvise enhver unnskyldning. Dette kan sees i hvordan Trond Giske nekter å bli tilgitt, år etter år. Hans innblanding i uetisk adferd har gjort det umulig for ham å bli akseptert igjen.

Viktigheten av selvransakelse

Den viktigste årsaken til at jeg ikke vil beklage er likevel denne: Mitt intenderte poeng var godt: Palestina-aktivister bør ta selvkritikk og snarst tenke på om de ikke bør finne andre politiske strategier enn de et Hamas i allianse med Iran har klekket ut. For Israel har et mektig våpen som palestinerne nekter å benytte: De diskuterer og stemmer seg frem til hva de skal gjøre. Si hva du vil om Israel eller jøder, men selvransakelse er ikke det de mangler.

Konfliktens natur

Jeg vet selvransakelse byr Palestinakomiteen spesielt og norsk venstreside generelt imot. Mange er nemlig fanget i en binær virkelighet, der de ser verden som delt mellom undertrykte og undertrykkere. I deres syn er palestinerne urettferdig behandlet, og deres handlinger er kun instinktive reaksjoner mot undertrykkerne. Det er en strategi som er både ond og skadelig for palestinerne selv. Konflikten vil bare vedvare hvis det ikke skjer en ekte dialog. Uten anerkjennelse av de subjektene det gjelder, vil vi aldri oppnå fred.

Makten av ord

Til syvende og sist er det viktig å forstå at ord kan ha makt. I en verden der informasjon spres hurtig, er det nødvendig å sørge for at budskapene vi formidler ikke bare provoserer, men også skaper rom for helhetlig debatt og forståelse.

Konklusjon

Konklusjon: Provokasjonen kan være en inngang til dypere diskusjoner om hvordan vi som samfunn håndterer slike komplekse temaer.

God lesning!