Mandag den 17. mars begynner jeg å sone dommen min. Jeg har vært åpen om feilen jeg begikk som 23-åring, nyutdannet politisk rådgiver i Justisdepartementet. Jeg fikk tildelt en pendlerbolig som jeg ikke hadde rett til. Det var en feil, og jeg tar fullt ansvar. Jeg har allerede betalt tilbake det jeg skyldte og har gjort opp økonomisk. Likevel er jeg den eneste i Norge som har blitt straffet for noe sånt.

Denne saken har kostet meg mye, både personlig og profesjonelt. Men det som gjør mest inntrykk, er urettferdigheten i hvem som faktisk må stå til ansvar i dette landet – og hvem som slipper unna. Hadia Tajik, som er bevist å ha unndratt skatt og fått en pendlerbolig uten rettmessig krav, slapp helt unna. Det samme gjelder Torgeir Knag Fylkesnes, som også eide leilighet i Oslo. Jeg ville aldri vært dristig nok til å søke om pendlerbolig mens jeg selv hadde en leilighet.

Tajik har ikke blitt utsatt for mediegranskning eller undersøkelser fra Statsadvokaten. Kjell Magne Bondevik, nylig avslørt for skattesvindel, fortsetter sin hverdag uten følger. Listen over politikere som har misbrukt pendlerboliger, reiseregninger og skatteregler er lang. Likevel er jeg den eneste som skal sone. Det er noe som ikke stemmer, og det handler ikke om å innta en offerrolle. Det er absurd å tenke at ingen av de andre har vært verdt å straffeforfølge.

Dette er ikke bare en tilfeldig skjevhet – det er et systematisk privilegium for dem med den rette partiboken. Illusjonen om at rettsstaten er lik for alle, er i ferd med å falle. Det er de som ikke passer inn i den rådende politiske agendaen som blir målrettet. Enten det er eldre som kommer med upassende kommentarer, eller frustrerte ekteforhold – de møter statens harde hånd for enhver liten feiltrinn.

Med politikerne som innfører stadig flere reguleringer av sosiale medier, reduseres ytringsfriheten. Jeg er bare én av mange som kan oppleve den samme uretten av statens forsvar av etablerte normer. Loven er noe som kan "ordnes" for personer innen den politiske eliten, så lenge de viser lojalitet.

Jeg går ikke til ankebehandling fordi jeg ønsker å spare samfunnet for kostnader, men mest fordi jeg er klar for å legge denne saken bak meg. Da jeg gjorde feilen, var jeg ung og uerfaren. Nå ønsker jeg å bruke tiden jeg har i fremtiden til å kjempe for sannhet og rettferdighet gjennom mitt arbeid.

Jeg skal sone min dom, men jeg lar meg ikke knekke. Når jeg er ute, vil kampen fortsette. Jeg vil avdekke sannheten, utfordre makten og holde dem ansvarlige, uansett hvor hardt de prøver å beskytte hverandre.

Responsen fra leserne mine fyller meg med håp. Mange setter pris på arbeidet jeg gjør, og det gir meg styrke til å fortsette. Leserne har våknet til de skjulte virkelighetene som finnes i Norge og den vestlige verden.

Det er viktig å huske at dette landet, vårt land, er bygget av generasjoner av hardtarbeidende nordmenn. De fortjener respekt, og vi må alle ha den nødvendige følelsesmessige intelligensen til å forstå og bevare vårt fantastiske hjem.

Jeg vil takke alle som har støttet meg og sendt gode ord. Det betyr mer for meg enn jeg kan uttrykke. Jeg lover at dette ikke vil stoppe meg; det vil mer til for å knekke noen som meg.

Vi sees igjen.

Espen Teigen.