Kai Håkon Eriksen (29) trykker på knappen og åpner en portal til et annet univers.

Her søker han tilflukt når livet blir vanskelig.

Et nytt klikk sender ham på hesteryggen nedover et mørkt landskap med sølvsverd i hånden og en ulvemedaljong som dirrer rundt halsen. Kai slipper raseriet sitt løs mens han hugger en iskledd øks gjennom beinet til et troll som tårner over ham.

Men så trykker han igjen, slipper seg ned langs elvebredden, samler blomster og fisker. Pilene flyr inn i øynene til zombier, mens motoren til sportsbilen brøler og neonlysene fra den retrofuturistiske storbyen speiler seg i panseret.

Kai legger fra seg fjernkontrollen og er tilbake i stua igjen.

Roen kommer.

TV-en har blitt et vindu som lyser opp mørket hans. – Dataspill ble redningen fra sorgen og depresjonen min, sier Kai.

KAI VAKS opp i Alta

Da han var ni år, flyttet han til Oslo med moren og søsteren. Foreldrene hadde skilt seg, og faren ble igjen i nord. Kai har en mastergrad i anvendt fysikk. I sitt siste semester i Frankrike døde onkelen hans av kreft.

Familien hadde lenge ventet på det. Faren til Kai tok det tyngst. Brødrene hadde vært som erteris hele livet, og Kai ville hjem for å trøste faren. Samtidig begynte nyhetene å fylle seg med overskrifter om et virusutbrudd i Wuhan, Kina.

Kai skulle hjem til Norge for å fullføre et arbeidspraktikantprogram i Oslo før han dro rett til Alta for å møte familien sin igjen. Men så ringte telefonen.

DET VAR kusinen hans i den andre enden.

Hun virket opprørt. Familien hadde ikke sett faren til Kai på flere dager og hadde banket på døra hans uten svar. Inne i huset lå far. Død.

Kai ble målløs. Det føltes som om gulvet forsvant under ham, og tankene spant rundt hvordan dette kunne skje med dem. Han hadde sett så frem til å møte faren igjen.

Selv om Kai og faren ikke hadde mye til felles, snakket de sammen hver uke. – Han forstod ikke så mye av hva jeg drev med, men han spurte alltid hvordan det gikk med meg og studiene. Han brydde seg virkelig om meg. At han ble revet bort fra oss var hjerteskjærende, sier Kai.

SORGEN TRYKTE Kai ned i en depresjon.

Søsteren og moren hadde flyttet bort fra Oslo, og Norge stengte ned på grunn av pandemien kort tid etter dødsfallet. Han følte seg helt alene. Praktikantjobben måtte han gjøre hjemmefra, og han kjente at Xboxen under TV-en lokket ham stadig oftere.

Han oppdaget The Witcher 3: Wild Hunt etter en anbefaling fra en venn, og fordypet seg i det store rollespillet. – Spillingen fikk dagene til å gå, og det ble en måte å håndtere ensomheten på. Jeg skal ikke si at alle bør gjøre som meg, for det er individuelt hva som passer for hver enkelt, men det var hjelp i en tid der jeg hadde det veldig tungt, sier Kai.

Eventyrene med Geralt av Rivia ble som å tre inn i en annen verden. Det føltes godt å kunne fortape seg i spillet. Animal Crossing på Nintendo Switch ble også en viktig støtte.

– The Witcher og Animal Crossing er helt ulike spill, men de ga meg begge muligheten til å rømme vekk.

SOMMEREN KOM,

og Kai kjøpte seg en PlayStation for å spille titler som God of War, The Last of Us, Bloodborne og Uncharted. Tapet av faren har gjort ham mer følsom. Spesielt tematikken om forholdet mellom far og sønn i God of War, gjør at han holder spillet nært hjertet. – Det er noe jeg alltid anbefaler til andre. Opplevelsen min har nok gjort at jeg reflekterer mer over slike relasjoner i historiefortelling, men det gjelder ikke bare spill.

Kai brukte også mye tid på å lese fantasy i den tunge perioden. Han pløyde gjennom alle The Witcher-bøkene og fant en ny måte å rømme til en annen virkelighet. – Spill og bøker er som en boble. Når jeg ser serier, blir det fort at jeg kikker på telefonen og lar meg distrahere, men spill og bøker krever en annen fokus. Jeg er limt til siden og skjermen.

Han mener også at spill kan ha motsatt effekt, der man kan miste seg selv. – Det å ha et sunt forhold til spill er relativt. Alt kommer an på hvem du er og hva livssituasjonen du står i. Jeg hadde aldri spilt så mye som jeg gjorde da, men under nedstengningen ble spillingen en redning for meg.

KAI KARA til seg en A på mastergraden,

men slet lenge med å finde jobb. Han gikk inn i en rytme der han spilte, trente, skrev søknader og leste bøker. – Jeg nådde et slags bristepunkt. Det var rundt halvannet år etter at far min døde, og jeg satt fortsatt uten jobb og følte meg ensom.

Kai forstod at han ikke bare kunne gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet utfall. Han gikk til psykolog. Der fikk han spørsmål om hva målet hans egentlig var. Kai la en plan og bestemte seg for å fokusere på å finne en jobb og skaffe seg noen nye venner.

– Alt det løste seg i løpet av en måned. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått, om det ikke gjorde det, sier han.

ETTER EI stund som vikar-lærer på en ungdomsskole,

fikk Kai en fast jobb hos Patentstyret i midten av 2021. Han har senere kjøpt sin egen leilighet, fått katt og samboer. Leiligheten er så liten at sengen står på kjøkkenet. Når han sitter i stua, kan han nesten rekke bakover til kjøleskapsdøra. Det er dermed ikke like mye rom for spilling lenger.

Men av og til står han opp noen timer før samboeren, sniker seg bort i sofaen, tar på headsettet og åpner portalen til de mange spilluniversene sine. Da er han virkelig hjemme.

FREMADRETT

er Kai fokusert på å kombinere jobben med å opprettholde sitt mentale velvære. Han har begynt å trene mer og holde seg aktiv, samtidig som han alltid finner tid til å nyte spill fra tid til annen. – Spillene gir meg fortsatt en flukt fra hverdagen, og jeg merker at balansen er viktig, sier han.

Kai har ikke bare lært å håndtere sorger og utfordringer, men har også oppdaget viktigheten av å dele sin historie med andre.

Denne artikkelen er del av en serie som ser på hvordan digitale spill kan være en støtte i vanskelige tider.