Jeg har vært en trofast seer av norsk fjernsyn siden 12. august 1960, og nå har jeg vært vitne til noe enestående: «Team Pølsa». Dette er ikke bare en TV-serie; det er en hyllest til fellesskapets kraft og samarbeid.

For nylig kom Eilif Guldvog Hartvedt med en anmeldelse i Aftenposten av Øystein «Pølsa» Pettersens ferske bok. Denne anmeldelsen henter inspirasjon fra 1970-tallets idealer om at staten spiller en avgjørende rolle for et meningsfullt liv. Hartvedts kritikk går på at vi må være forsiktige med å overlate alt ansvar for livsmestring til individet alene.

Men det «Team Pølsa» virkelig formidler, er nettopp det motsatte: Et sterkt fellesskap hvor ingen står alene. «Jeg har aldri vært en del av et lag», sa Pia, men gjennom hennes reise ble hun en inspirator for hele teamet.

Sunniva, den stille styrken, ble lederen som gikk foran og sørget for at laget holdt sammen. I «Team Pølsa» ser vi hvordan de individuelle bidragene deres setter fellesskapet i fokus, og hvordan hver deltaker er like viktig.

Det er helt klart at rammer som penger, organisasjon og systemer er nødvendige for å oppnå suksess. Hver deltager er avhengig av samfunnsordninger som åpner dører for dem. Men like essensielt er omtanke og støtte mellom medlemmene. Dette budskapet gjelder både Hartvedt, som kanskje befinner seg på samfunnets øverste hylle, og oss alle.

Det norske herrelandslaget i håndball har stått overfor vanskeligheter, mens damelaget har hatt betydelig suksess. Hemmeligheten ligger kanskje i at de ikke har en reservebenk, men en ressursbenk; de bygger hverandre opp og viser hva som er mulig når teamarbeid settes i høysetet.

Samlet sett signaliserer «Team Pølsa» at reise mot suksess er en kollektiv opplevelse. Vi kan alle dra nytte av å huske at i fellesskapet finner vi ekte styrke.