Hver januar møter vi et nytt kapittel fra Vidar Sundstøl, en forfatter som har kommet til å bli en fast tradisjon siden 2019. Men i år, når han igjen slipper en ny roman, stiller jeg meg spørsmålet: Har denne gangen mesterverket oppnådd dybden jeg lengter etter?

Romanene hans er alltid preg av redegjørelse og tankevekkende perspektiver, men jeg savner denne gangen en mer fyldig tekst. Det er som om Sundstøl, til tross for sterke refleksjoner, har hastet gjennom prosessen. Hovedpersonen forblir diffus, og jeg får ikke grepet om hans fysiske tilstedeværelse bak de store filosofiske ideene.

Temaet er velkjent, bokstavelig talt et tap av det som en gang var, men det er en uutforsket rikdom rundt Bøelva og Seljordsvannet som kunne vært dypere. Her går tankene til Heraklit, filosofen som allerede for 2500 år siden talte om livets konstante bevegelse og forandring. Men denne boken minner også om impresjonistiske kunstnere fra 1800-tallet, som fanget fugens skjøre sus i stillheten og dampen fra lokomotivet.

Sundstøl maler vakre bilder med ord; en isfugl ved vannflaten, ferskvannsmuslinger som glitrer i strømmens kulde. Disse naturskildringene står som symboler på tidens gang, og minner oss om at vi alle er en del av denne evige bevegelsen.

En rørende historie er portrettet av den lille pukkelryggede mannen, som delte sine eventyr med eventyrsamleren Moltke Moe. Men forbindelsen mellom hans tragiske skjebne og fortellingene er like utydelig som mye annet i romanen.

Fortelleren, som litt for mye ligner forfatteren selv, opplever en gnagende følelse av mislykkethet, til og med i sin kjærlighet og farskapsfølelse. Hans henvendelse til et 'du' som kanskje kunne blitt en sønn - men som aldri ble mer enn en celleklump - er hjerteskjærende. Det er et gripende tema som rammer leseren, men det savner en klarere forbindelse med fortellerens indre liv.

Er Sundstøl ute etter å analysere sorg eller å utforske tap? I hans forrige bok, "Dag fra natt", fokuserte han på tapet av en to år gammel sønn, men her er tapet mer abstrakt, en mulighet som aldri ble til virkelighet.

En av romanens store styrker er dens evne til å belyse eksistensielle spørsmål som er universelle. Hvordan formas vår identitet av myter og musikk, slik det reflekteres i fortidens lyder? Men til tross for de intellektuelle musene, lider boken under en mangel på narrativ fremdrift som kan gjøre leseropplevelsen mer engasjerende.

Er det kun et essay i romanform jeg leser her, lurer jeg på? Det er en mekanisme i stykkene til Jon Fosse som minner om Sundstøl, der dialogen kretser rundt livets dybde uten å benytte en tradisjonell plottevne. Forskjellen er at Fosse formidler en intensitet som Sundstøl tidvis mangler, og det får meg til å lengte etter en sterkere rød tråd i fortellingen.

Til tross for fremhevelsen av det som er usigelig, og vakre bilder av en isfugl eller muslingegrus på elvebunnen som stammer fra dybden av sjelen, er det som om fortelleren sliter med å finne sin vei. Hvordan gjenkjenne det tapte? Å møte usikkerheten og melankolien. Likevel, noen scener i boken vil for alltid det sitte fast i minnet, som et ekko av hva som kunne ha vært.