Denne uken har det skjedd noe nytt i Oslo som har engasjert hele nasjonen.

Oslos største offentlige bad, Tøyenbadet, har vært stengt i fem år for omfattende oppussing. Prosjektet har kostet svimlende 2,3 milliarder kroner og har tatt to år lenger enn opprinnelig planlagt. Nå, bare på åpningsdagen, ble det oppdaget synlige sprekker i vinduene. Hva skjer egentlig med pengebruken i Oslo?

Spørsmålene har tatt av som et skudd i nyhetsbildet og på sosiale medier i 2024. Er det virkelig sånn at pengene flyter fritt i dette landet mens vanlige folk kjemper for å få endene til å møtes?

Mannens kamp mot eliten

Sløseripopulismen, en bevegelse som fokuserer på kritikk av offentlig pengebruk og frittgående ineffektivitet, har fått en ny vår i Norge. Denne formen for populisme appellerer til den sunne fornuft hos folk flest, i kontrast til politikerne som ofte oppfattes som inkompetente. Mange føler at de vet hva som er unødvendig sløsing, mens politikerne ikke engang ser problemet.

Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet (Frp) har grepet denne bølgen, og det er ikke uten grunn at Listhaug har vært svært kritisk til investeringer i prosjekter som batterifabrikker. Hun mener staten i for stor grad subsidierer grønne næringer som ikke er levedyktige uten skattepenger.

Den høye inflasjonen, stigende rente og generelt økte levekostnader har bidratt til voksende misnøye blant velgerne. Omtrent til tross for Norges rikdom, opplever mange at deres personlige økonomi ikke reflekterer den nasjonale velstanden. Frp tapper inn i denne frustrasjonen med løfter om skattekutt og lavere strømkostnader.

Sløseriombudsmennene popper opp

En ny generasjon av sløseriombudsmenn som Simen Wiig Nordby, YouTuber Wolfgang Wee, og tidligere journalist Kjell Erik Eilertsen har fått enorm oppmerksomhet. Men ingen kan måle seg med Are Søberg – kjent som "Sløseriombudsmannen" – en av de mest ikoniske stemmene i denne debatten. Hans gjennomgangstoner om politikeres mangelende forståelse av folks behov har truffet en nerve.

Norge har verdens største oljefond, men mange opplever et kløft mellom de rike og fattige. Debatten rundt ressursforvaltning har steget i styrke, med spørsmål om hvorfor inntektene fra olje og gass, samt strømeksport, må gå gjennom staten før de når vanlig folk.

Konsekvenser av sløsing

Ferske bøker som "Landet som ble for rikt" av tidligere McKinsey-konsulent Martin Bech-Holte har fanget oppmerksomheten med kritikk av dagens politiske ledelse, som han mener har gitt opp ansvaret for å skape nye verdier. Blomseths "Forenklingsgeneralens testament" retter også skytset mot sløsing og byråkratiske prosesser som hindrer vekst.

Mennesker i det norske næringslivet, både gründere og ledere, frykter at politikerne hanterer samfunnets velstand som en skatteku og at muligheter for verdiskapning blir krympet av restriksjoner. Markedet for kritikere av det offentlige øker, og vi ser en nasjonal bevissthet som gradvis vokser.

Kampen for det gode liv

Det er en dyp følelse av at staten har fått for mye makt i livene våre. Hvorfor kan ikke folk beholde mer av inntektene sine og bruke dem slik de ønsker? Ideen om at staten alltid vet best er i ferd med å bli utfordret av offentlige spørsmål om effektiv ressursbruk.

Kritikken av offentlig pengeforvaltning er relevant, men det er også en fare for forenklinger; investeringer kan gi langsiktige gevinster. Som økonom ser jeg nødvendigheten av kostnadskontroll, men vi må også ivareta de demokratiske prosessene.

Debatten rundt sløsing og prioriteringer er nå mer relevant enn noen gang, og den kan ha reelle konsekvenser for fremtidens politikk i Norge.