I en fersk kommentar fra en ny spaltist i Aftenposten, argumenteres det for at staten bør simplifisere prosessen for innvandrerfamilier å sende penger hjem. Dette forslaget er kontroversielt, men mange tror at de midlene som sendes direkte til familiemedlemmer i hjemlandet, kan ha en langt større effekt enn den norske bistanden som går gjennom forskjellige organisasjoner.

Mange vil kanskje spørre: Er det ikke urimelig at lavinntektsfamilier i Norge, som ofte mottar offentlige ytelser, også velger å sende penger tilbake til fattigere slektninger? Selv om det kan virke slik, viser det også en dyp solidaritet og støtte til familie, selv om det kan sette press på det norske velferdssystemet.

En politikerkampanje for å gi julegaver til barn i Afrika er ikke det innvandrerfamilier trenger. I stedet trengs det et system som muliggjør og støtter dem som allerede hjelper med å eksportere fattigdom. Norske familier med røtter utenfor Norge bidrar allerede betydelig til å redusere global fattigdom, til tross for at de ikke har goder som skattefradrag.

Barnefattigdom er et stort problem i Norge, med omtrent hvert tiende barn som vokser opp i familier med vedvarende lav husholdsinntekt. Innvandrerfamilier står for størstedelen av denne økningen, og seks av ti barn i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Når penger sendes utenlands, kan man undre seg over hvordan dette påvirker barnas hverdag her hjemme.

Tanken om skattefradrag for slike bidrag kan virke provoserende, men det er faktisk et fornuftig forslag. Det kan resultere i at det samme beløpet går tilbake til hjemlandene, samtidig som det gir lokale barn i Norge flerressurser. En bonus vil være at dette kan motivere til økt arbeid, da skattefradraget krever en viss inntekt for å være nyttig.

Erfaringer fra organisasjonen GiveDirectly viser at direkte pengeoverføringer til trengende er en effektiv måte å bistå på. FN-kommisjonen har også pekt på hvor avgjørende hjemsendte penger er for mange utviklingsland, med Somalia som et tydelig eksempel, hvor disse midlene utgjør en betydelig andel av nasjonens brutto nasjonalprodukt.

Norge gir hvert år bort omtrent 60 milliarder kroner i bistand, men Riksrevisjonen har påpekt at effekten av disse midlene nesten er umulig å måle. I tillegg er det ofte uklarheter i hvordan midlene administreres, og den korrupsjon som følger med bistandsmidler er velkjent.

I lys av dette kan det virke mer fornuftig å flytte midler fra bistand og over til en form for skatteletter for familier som sender penger hjem. Statistikk viser tydelig at mange familier, til tross for lave inntekter i norsk kontekst, sender penger til sine hjemland, og dette gjelder særlig familier med røtter i Pakistan, Afghanistan og Somalia.

Tidligere har vi sett hvordan å åpne for gjestearbeidere kan være en effektiv utviklingsstrategi. Eksempler fra au pair-programmet viser at innvandrere kan bidra økonomisk både til Norge og hjemlandet. Planer om skattefradrag kan finansieres ved å kutte tilsvarende beløp fra utadrettet norsk bistand.

Mikrolån og direkte støtte har vist seg å være en effektiv løsning for fattige mennesker som vet hva de trenger for å forbedre sin situasjon. Det er noe ironisk i å tenke at internasjonal assistanse ofte har en tendens til å bygge opp en dyre administrasjonsstruktur, som snarere fjerner penger fra de som trenger dem mest.

Det finnes en underliggende nykolonialistisk tanke i ideen om at vi alltid vet best hvordan fattige bør bruke pengene sine. Å gjøre det lettere for familier med innvandrerbakgrunn å sende penger hjem kan derfor være et skritt i riktig retning. Dette kan bidra til at disse familiene ikke bare styrker båndene til sine hjemland, men også gir mer ressurser til egne barn, selv om dette for noen kan virke som en røff utfordring.