I arbeidet med boka «Så vinner vi igjen» har en grundig analyse av forskningen avslørt et bemerkelsesverdig faktum: Norge utmerker seg som et av verdens beste land for utvikling av idrettstalenter. Hele 93 prosent av norske barn deltar i organisert idrett, noe som er en betydelig høyere andel enn mange andre nasjoner. Lavere avgifter og fravær av tidlig sortering av barn gir dem mulighet til å utvikle seg uten press.

Så hva ligger bak denne suksessen? Norge, med sine 5,3 millioner innbyggere, har klart å oppnå en imponerende medaljehøst, som under OL i Sør-Korea i 2018, hvor de tok hjem 39 medaljer - en rekord for vinteridrett.

Men her kommer advarselen: Norge kan faktisk være på vei mot de samme utfordringene som Sverige og andre steder opplever nå. I en artikkel av forskerne Christian Thue Bjørndal og Lars Erik Espedalen i Aftenposten, blir det pekt på hvordan presset for å prestere i fotball krever sitt. Økende skadestatistikker og reduserte nivåer av spontanidrett er nå alarmerende faktorer.

Selv om Norge foreløpig har den høyeste forventede levealderen i Europa (83,3 år), kan en nedgang i deltakelse og økning i skader hindre den positive trenden. I forskning nevnes det også at antall aktive barn er synkende, og at skader og sykdommer påvirker tilgjengeligheten og kvaliteten på idretten.

Det er skremmende at det er så få som roper varsku for å innføre mer balanse i den organiserte idretten. Det er nødvendig med mindre press for både unge talenter og de som ønsker å delta på breddeidrettsnivå.

Tallene taler for seg selv: en økning på 33 prosent i antall lagbytter blant 13-19-åringer i Oslo-fotballen mellom 2009 og 2023 er en klar indikasjon på at det er et problem. Dessverre tyder tilgjengelig forskning på at benken i eliteklubbene verken gir bedre resultater eller oppmuntrer talenter til å forbli i sporten.

Norge er ikke alene om å oppleve problemer med fedme og inaktivitet. Nyere data viser at andelen voksne med fedme har steget fra åtte prosent i 2002 til fjorten prosent i 2019. Dette bekymrer helsemyndighetene og setter ekstra press på idrettslag som ønsker å bidra til folkehelsen.

Den økende forskjellen i bakgrunn blant spillere på landslagene – med flere andeler av spillere fra rike områder i Oslo – understreker at tilgangen til idrett ikke er lik for alle. Dette er en utvikling som vi ser også i Sverige.

Sverige har i årevis diskutert hvordan man kan unngå å falle dypere i denne talentutviklingsfellen, en felle som virker å gripe om seg også i Norge. Hvis norsk idrett ønsker å unngå å gjøre samme feilene vi har gjort i Sverige, er det på høy tid å ta lærdom av vår historie og forskning.

I boka «Så vinner vi igjen» deler jeg mer av denne kunnskapen. Mitt råd til dere nordmenn: Lytt til erfaringene fra Sverige og implementer bedre strategier for talentutvikling som fokuserer på deltakelse og gleden av idrett, fremfor prestasjon alene. Det vil være avgjørende for å opprettholde både idrettens kvalitet og folkehelsen i Norge fremover.