En dag får jeg en melding fra Skoltesamisk museum i Finnmark. De annonserer et ambisiøst prosjekt for å revitalisere skoltespråket i Norge, som vil starte under den samiske språkuuka.

Jeg kan nesten ikke tro det! Dette må jeg skrive om; kanskje det er min sjanse til å lære meg språket jeg alltid har ønsket å forstå. Skoltespråket, også kjent som skoltesamisk, er i ferd med å bli utdødd i Norge, og som en del av dette folket, føles det som en del av min identitet.

Oldefaren min var den siste i familien som kunne språket, men han gikk bort før jeg ble født. Min interesse for kulturen vokste da min farfar Ivan Hėino Ivanowitz delte vår historie med meg. Selv om han ikke snakket språket, var han dypt engasjert i skoltesamisk kultur og tradisjon.

Det var han som tok meg til Skoltebyen for første gang da jeg var elleve år gammel. Jeg følte en sterk tilknytning til kulturen, spesielt når han snakket om St. Georgs kapell, som er essensielt for vår identitet som skoltesamer. Mine forfedre ligger begravet rundt kapellet, noe som gjør stedet enda mer spesielt for meg.

Skoltesamene er en minoritet blant samene, med både likheter og ulikheter i kultur og språk. Jeg har alltid følt at jeg ikke helt passer inn, da jeg ikke har vokst opp med språket og delene av kulturen. Jeg har fått kommentarer om at jeg ikke er «skoltesamisk nok» simpelthen fordi jeg ikke kan språket, og det har gjort meg usikker.

Det var en uventet tristhet da jeg fikk vite at farfaren min hadde gått bort to uker før jeg skulle til Neiden for å lære mer om mulighetene for språklig revitalisering. Han var en av mine viktigste forbindelser til kulturen, og hans bortgang gjorde det enda viktigere å dokumentere vår historie.

På museumet lærer de bort skoltesamisk på en unik måte, inkludert via yoga. Det er en innovativ tilnærming; ved å kombinere fysisk bevegelse med språklæring, kan deltakerne huske ord og fraser lettere. Det finnes kun ca. 700 skoltesamer i Finland, hvor omtrent 300 snakker språket aktivt. I Norge er det mye færre, og derfor er det nødvendig å handle raskt for å bevare kulturen.

Lanseringen av Interreg Aurora-prosjektet, en storsatsing fra EU, har som mål å revitalisere skoltespråket. Prosjektet er ikke bare en mulighet for språklæring, men enheten mellom skoltesamer på tvers av landegrenser. Dette er mer enn en språklæringsaksjon – det er en bevegelse for å redde vår kultur.

En av de mest inspirerende tingene jeg opplevde under lanseringen, var da folk fra både Norge og Finland kom sammen for å dele historier og strategier for hvordan vi kan revitalisere språket. Varaordfører i Sør-Varanger kommune, Tore Fredrik Nilsen, understreket viktigheten av å anerkjenne skoltesamisk språk som en del av Norges historie.

Jeg ser nå muligheten for en ny æra for skoltesamene. Selv om mange har en knyttet til de tunge historiske byrdene av undertrykkelse, ser jeg håp i dette fellesskapet. Jeg går med farfars skoltesamiske lue, som jeg har arvet, og kjenner på styrken i familiebåndene.

Med prosjektet til EU og engasjementet fra både unge og eldre, er det lys i enden av tunnelen. Kanskje, ved å lære språk sammen, kan vi gjenoppbygge og bevare vår identitet for fremtidige generasjoner.

Jeg jobber hardt for å bli en av dem som kan snakke språket flytende, slik at jeg kan bringe det tilbake til min familie. Håpet er at vi kan skape en gjenoppblomstring av språket, og at den kommende generasjonen vil ha muligheten til å være stolte av vår rike kulturarv.