Et rosetog fylt med sorg og håp

Det er både vakkert og hjerteskjærende å se nok et rosetog i Oslo. Denne gangen for å hedre Tamima Nibras Juhar, som ble drept av en 18-åring med høyreekstreme motiver.

En tragedie som gjentar seg

Vi husker godt det første rosetoget etter 22. juli 2011; det skulle bli vårt siste. Men tragedier som denne minner oss om at vi fortsatt har en lang vei å gå.

Folkemengden samles i solskinnet

Youngstorget er fylt med folk som ønsker å vise sin respekt og sorg. Det gule havet av roser og klær skaper en stemning av samhold.

En stemme for endring

Statsminister Jonas Gahr Støre står på balkongen og taler til folkemengden. Han påpeker at kun gjerningsmannen er ansvarlig, men at tankene bak handlingene også må adresseres. Hatet vi ser er en konsekvens av radikalisering og aggresjon som oppstår i vårt samfunn.

Behovet for å handle

Oslos ordfører, Anne Lindboe, bekrefter at mange er redde. Sammen med andre politikere lytter de til ropene fra folkemengden. Kamzy Gunaratnam, tidligere Utøya-overlevende, oppfordrer til handling: "Vi må kalle rasisme for rasisme".

Rosesymbolet er ikke nok

Det er på høy tid å innse at rosetogene, som en gang var en utløpsventil for sorg, ikke lenger er tilstrekkelige. Vi må konfrontere hatprat og ekstremisme i alle dens former. Her er det ikke nok med kjærlighet og roser; vi må også forplikte oss til handling.

En oppfordring til hver enkelt av oss

Ansvar for endring ligger hos oss alle. Vi må skape bevissthet der vi er; på jobb, i nabolaget – hvor helst vi færdes. La oss stå opp mot hatet, så vi aldri igjen må gå i et rosetog i vårt kjære Norge.