(Nationen): Rundt 10.000 skoleelever i Norge lider av skolevegring, ifølge Utdanningsforbundet. Mange av disse elevene bor i Innlandet, der flere videregående skoler nå er besluttet nedlagt. Elever som politikerne tilsynelatende har valgt bort.

Disse ungdommene ønsker å gå på skolen, men av ulike grunner klarer de ikke å møte opp. Skolevegring handler ikke om skulking, men om en dyp følelse av ubehag og angst knyttet til skole.

Som mor til et barn som har vært rammet av skolevegring vet jeg hvordan det er. I flere år var min datter knapt på skolen. Hun kunne ofte ligge i sengen med gardinene trukket for, og døren til rommet lukket.

Vi, som foreldre, sto utenfor døren og var livredde for hva som skjedde med henne. Det var en tid preget av panikk og hjelpeløshet.

Alvorlige konsekvenser

Konsekvensene av skolevegring kan være dramatiske. Det kan føre til betydelige kunnskapshull, lav selvfølelse, depresjon og angst. Min datter, som har ADHD og er på autismespekteret, var overveldet av presset om å tilpasse seg når hun var 13 år. To år senere ble hun diagnostisert med alvorlig depressiv lidelse.

Hun har hatt mørke tanker, noe som er enhver forelders største frykt. Det tok mange år med terapi, tårer, angst og store doser med antidepressiva før hun sakte begynte å finne veien tilbake til skolen. Men hun har aldri vært i stand til å komme seg helt tilbake.

Internasjonale tall viser at omtrent 13 prosent av barn og unge under 18 år lider av en eller annen form for psykisk lidelse. I 2022 ble seks prosent diagnostisert med psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten, en andel som har økt de siste årene, spesielt blant jenter.

En utfordring for mange

Min datter var heldig fordi ungdomsskolen lå bare to kilometer unna. Hun kunne velge videregående skole med mulighet til å tilpasse seg fag og miljø. Men for elever i områder som Dokka, er slike valg ofte ikke tilgjengelige. For dem er to kilometer til skolen en uendelig reise.

Å komme seg til skolen føles som å gjennomføre et maraton. Noen ganger klarte hun å bli en time i klasserommet før hun måtte dra hjem, og andre ganger måtte hun oppholde seg i et stillerom som var mindre ubehagelig for henne. Å komme seg ut av sengen var i seg selv en seier.

Når mørket senker seg

Hver gang hun ga opp, var sorgen uendelig. Jeg fryktet at hun ville bli glemt, at hun skulle bli en usynlig elev i klasserommet. Jeg kan ikke fatte hvordan barn med tre timers reisevei skal greie å komme seg på skolen når livet er som mørkest. Hva med de som må flytte på hybel fordi avstanden blir for stor? Hvordan skal foreldrene klare å følge dem opp når de trenger det mest?

Jeg blir fortvilet over at slike barn ofres i distriktspolitikken. Vi var "heldige" som bor i Oslo, der vi hadde muligheter. Men hva med alle de barna som i dag står på randen av å gi opp, der politiske beslutninger om skolenedleggelser har frarøvet dem deres sjanser? Det er en grusom virkelighet som må endres.