Minst 120.000 russiske soldater har mistet livet siden Russland innledet sin fullskalainvasjon i Ukraina i februar 2022, ifølge estimater fra Meduza og Mediazona. Det reelle tallet kan faktisk være enda høyere, i takt med den eskalerende konflikten og de sterke tapene som den russiske hæren opplever.

Noen av soldatene reiste frivillig til fronten, mens andre ble innkalt. Det finnes også de som valgte å delta for å unngå lange fengselsstraffer, noe som viser de desperate alternativene mange har stått overfor i denne krigen.

Siden 2022 har Asija Nesojevaja, en journalist fra Tatarstan, samlet de siste meldingene som russiske soldater har sendt hjem til sine kjære før de mistet livet i kampene. Med familiens tillatelse har det uavhengige magasinet Holod publisert disse brevene, og Meduza har presentert et utvalg.

Ildars melding

Ildar, 30 år, fra Tatarstan, sendte sin siste melding: "Min kjære, jeg har nettopp blitt utskrevet fra sykehuset, og situasjonen har forverret seg i avdelingen. Sjefen har beordret at vi ikke skal ha syke, skadde eller sårede soldater. Gutta er livredde for å nevne helseproblemer, da blir de sendt rett til frontlinjen i Kharkiv. En kamerat fra den andre troppen hadde et sår i beinet som begynte å verke, men de nektet å sende ham til behandling. Han insisterte, fikk antibiotika og renset såret, men da han kom tilbake etter fem dager, ble han sendt rett ut i skyttergravene igjen. Han overlevde ikke. De sendte åtte andre med lignende problemer rett inn i de vanskeligste kampene. Det føles som om alle her har blitt ville dyr, det er ikke noe menneskelig igjen. Fortell Masja at jeg er veldig glad i dere begge to."

Hans enke, Guzel, beskriver mannen sin slik: "De siste tre årene farget han håret i alle mulige farger – grønt, blått, til og med gult. Hver søndag gikk han i kirken, og vi begynte å gå sammen med ham. Han ble innkalt til krigen, og selv om han prøvde å komme seg unna, ble han truet med fengsel."

Jevgenijs tanker

Jevgenij, 25 år, fra Tatarstan, delte sine tanker: "Vi er stasjonert i nærheten av Hlyboke. Vi lider her i skyttergravene, uten mat og vann. Forsyninger skulle vært fraktet hit, men de nekter fordi ukrainske droner bomber oss dag og natt. Vi har ikke fått noe på tolv dager. Jeg vurderer å kravle ut for å møte en rask død, for jeg orker ikke mer. Tilgi meg, mamma."

Hans enke, Darja, reflekterer over mannen: "Han var en sannferdig mann, ansvarlig og konsekvent. Han jobbet som bilmekaniker og var utrolig pålitelig. Da han ble mobilisert, gikk det opp for oss hvilken tragedie dette var."

Andre soldaters meldinger

Andre soldater har delt lignende smertefulle historier. Denis, 22 år, fra republikken Komi, sa i sin melding: "Mamma, ikke ring sjefene mine. Jeg vil hjem. Takk for alt. Vi sees igjen en dag, og jeg skal aldri la meg knekke."

Aleksander, 37 år, fra Samara, uttalte: "Vi har fått kjøretøy som ikke hjelper oss i det hele tatt. Ingen tar oss alvorlig, og vi blir straffet hvis vi klager. Det føles som et helvete her."

Fra disse meldingene er det tydelig hvor dypt krigen påvirker både soldatene og de som står igjen hjemme. Det er ikke bare tap av liv, men også tap av fremtid og håp for mange familier.

Disse historiene kaster lys over den menneskelige kostnaden krigen har, og setter fokus på de personlige tragediene som følger med hver nummer, hvert liv som går tapt i konflikten mellom Russland og Ukraina. Dette er ikke bare historier om soldater, men om menn, ektemenn og fedre som har blitt fanget i en krig som har forvandlet livene deres for alltid.