Pia Rivelsrud (44) og Hans Petter Buraas (50) har virkelig tatt TV-seerne med storm i den nyeste sesongen av «71 grader nord - team». Med dramatikk og følelser har duoen skapt minnerike TV-øyeblikk, men også fått seerne til å undre seg over forholdet deres. Paret forteller at de har hatt sine dype krangler under innspillingen, noen så intense at produksjonen måtte bryte inn av frykt for at samholdet skulle ryke.

Selv om de til tider har hatt det vanskelig, smiler de nå sammen med hunden Solan, som alltid er en del av deres eventyr. Med omtrent 40 prosent seere av den yngre generasjonen, viser de frem ekte kjærlighet og samarbeid, noe som har resultert i både store og små utfordringer.

Før de entret ekspedisjonen, var det spekulasjoner om hvorvidt deres deltakelse ville føre til brudd eller frieri. Nå kan de avkrefte det mest dramatiske scenariet.

- Ingen brudd, ingen frieri. Men vi er fortsatt sammen, forsikrer Rivelsrud, lettet over å kunne oppdatere fansen.

Men seerne vil sannsynligvis savne paret i ukene fremover. I den siste episoden ble det klart at Kjetil Jansrud (39) og Ørjan Bjørnstad (32) nå er kjent med finalemotstanderne Rebecka Andersen (23) og Styrk Eriksen (21), og for Rivelsrud og Buraas ble det til slutt en solid tredjeplass.

Til tross for tapet, mener paret de har utvunnet en rikholdig erfaring fra opplevelsen. Rivelsrud forklarer at de har fått positive tilbakemeldinger fra fans, og mange har uttrykt glede over å være vitne til kjærligheten mellom dem.

- Barna våre kan bli flaue

Under et møte førmiddag, stoppes Rivelsrud ofte av fans på gaten. De fleste har en hyggelig kommentar å gi om deres virkelighet på TV.

- Jeg trodde ikke jeg skulle motta så mange positive tilbakemeldinger. Selv folk jeg møter på gata kommer bort for å si at de har likt å se oss sammen, i gode og vonde tider. Det er ikke alltid rosenrødt, forteller hun, før Buraas tilfører:

- Alt er ikke alltid perfekt, uansett hva det ser ut som.

Begrepet "ekte" går igjen hos seerne, og paret omfavner det. Å miste finalen var en betydelig nedtur—som om de hadde tapt et viktig løp.

- Det var faktisk bittert, og jeg kan allerede forestille meg at ungene våre vil se på oss med en viss skam. Hjemme ventet nemlig tvillingene Ronja og Birk (13) og yngstesønnen Storm (7).

- «Å nei, kom dere hjem allerede? Betyr det at dere ikke vant?» var den første reaksjonen de fikk.

De lar barna vente til episodene ble sendt før de tar opp hva som har skjedd. For sport er betydningsfullt i familien, og de lille fellesskapet har høyere forventninger.

- Ja, de kan bli litt flaue, men de har sett på oss uansett. Det er vel mest fordi jeg viste puppene mine i en av episodene, ler Rivelsrud og refererer til en vovet situasjon som involverte de andre deltakerne.

- Alt var galt

Da de forklarte hva TV-opplevelsen innebar før innspillinger, mente Rivelsrud det var som en ferie. Men etter erfaringene hun fikk, er det mer enn bare ferie.

- I fjor begynte jeg å merke at den berømte veggen kom nærmere. Jeg var utmattet og følte at kroppen min også hadde fått sitt.

- Jeg har vært trebarnsmor, jobbet fullt, og jeg innså at alt ikke kunne fungere lenger. Dette var for mye av det gode, en tilstand jeg ikke kunne opprettholde.

Hun arbeider til daglig som journalist i NRK, hvor presset av live-sendinger ble en ekstra byrde som hun måtte trekke seg fra.

- Jeg havnet i en dårlig spiral. Jeg ble så redd for å gjøre feil at jeg tilbakeholdt meg fra å delta.

Rivelsrud beskriver en såkalt tåketilstand i hodet, en opplevelse som ga henne sterk angst for både helse og presentasjon. Hun måtte gå til legen flere ganger, trodde hun hadde en svulst i hjernen, men legene forklarte at det ikke var noe alvorlig feil – bare en klar beskjed fra kroppen: jeg måtte hvile.

- Løsningen ble «71 grader nord - team». Jeg trengte å ta steget tilbake til meg selv og oppdaget at jeg kunne være uperfekt uten å føle meg dårlig. Turen ga meg tilbake til selvtilliten og likte jeg oppdaget meg selv på nytt.

- Klisjé, men så viktig.

For både Rivelsrud og Buraas var det bittert at de ikke kom videre til finalen, men de føler nå at de har fått mer ut av erfaringen enn forventet.

- Dette var slett ikke bare en tur. Det var søvn, aktivitet og mindre stress. Å være ute i naturen og omfavne livet med mindre press var kanskje det beste jeg kunne gjort på dette tidspunktet. Det var så befriende å innse at det er greit å ikke være perfekt, noe som gjorde at jeg kunne ta tapet lettere. Det var så mye moro med den turen at jeg føler jeg vant uansett.