– Jeg husker ikke selve ulykken. Alt jeg husker er at jeg kjørte moped, forteller Parahini Parabaran. I begynnelsen av august var hun og familien på vei hjem til Hansnes i Karlsøy kommune etter å ha hentet en ny moped i Tromsø.

Parahini ønsket å kjøre moped hjem alene, men pappa var skeptisk da hun ikke hadde erfaring med mopeden. De stoppet på en stor parkeringsplass hvor pappa ba henne teste kjøringen først. – Hun kjørte rundt, og alt så kjempebra ut, minnes han.

Da de ble enige om at Parahini kunne fortsette kjøreturen hjem, var de glade for det fine været og at fylkesveien var lite trafikkert på kveldstid. Pappa husker at han sjekket hjelmen hennes før de fortsatte. Men de neste minuttene forsvinner fra hukommelsen deres.

Parahini kolliderte med en personbil, og verken hun eller pappan husker mye fra ulykken. – Jeg husker bare lyden av ramsalt blødning. Da jeg fjernet hjelmen hennes, så jeg rett inn i hodeskallen, en syn jeg aldri vil glemme, sier pappa. Hjernen hennes ble bestemt på å gå i kunstig koma for så å bli fløyet til sykehus.

Å se datteren ligge livløs var hjerteskjærende for faren. – Jeg følte at hjertet mitt var i ferd med å eksplodere, sier han. Parahini våknet etter to dager, men hun husker lite fra tiden på intensivavdelingen. De første minnene var lyden av gråt fra et søskenbarn.

Det som derimot kom klart frem for henne var tanken på at hun hadde blitt akseptert inn på jusstudiet.

Hun ble møtt med frykt fra familien som var bekymret for skadene, men Parahini følte seg takknemlig for å være i live til tross for bruddene i nakken, håndleddet og hoften. – Jeg var fast bestemt på å starte studiene, forteller hun.

Familien var bekymret, og pappa spurte: – Hvordan skal hun klare dette? Til tross for tvil fra foreldrene, forble Parahini bestemt. – Hvis vi ikke lar henne prøve, ville hun bli helt knust, minnes pappa.

Bare to uker etter ulykken var hun tilbake på universitetet. Den første dagen var hun der kun i en time, men hun økte gradvis. Nå klarer hun å tilbringe fem-seks timer der. Parahini har nettopp blitt kjent med sine medstudenter, som har vært til stor hjelp underveis.

– Jeg var redd for å bli kjent som jenten som krasjet med mopeden og som må sitte i rullestol. Men folk har tatt meg veldig godt imot, sier hun.

Til tross for at hun fortsatt er preget av ulykken, ser Parahini optimistisk på fremtiden. – Målet mitt er å fullføre året, men om ikke, så har jeg i det minste prøvd. Nå fokuserer jeg på å komme tilbake til normal tilstand og fullføre studiene mine.

Dette er en inspirerende historie om motstandskraft, og hvordan man kan overvinne livets største utfordringer. Parahini er et bevis på at vilje og optimisme kan lede til lysere dager, selv etter den mørkeste natten.