I debatten om ungdomsidrettens verdi, er det avgjørende å vurdere hvordan den påvirker ungdommenes liv, heller enn å fokusere på antall OL-medaljer eller eliteutøvere som produseres. Jeg er helt enig med Arve Hjelseth i at vi må se på idrettens betydning for den enkeltes utvikling. Dessuten deler jeg Patric Brennings bekymringer over at den norske idrettsmodellen er på vikende front, et faktum som kan true verdien den har for samfunnet.

Det er dessverre et voksende problem at en gruppe fedre, ofte middelaldrende med begrensede erfaringer fra idretten, gjerne opplever presset ved å se sine barn lykkes. Dette presset kan påvirke barnas idrettsopplevelser negativt. Drømmen om seier og å være best kan overskygge det som virkelig betyr noe: glede, samhold og utvikling.

Foreldretrenere har en viktig rolle, men mange av dem synes å prioritere seiere over å bygge et inkluderende miljø for alle. I barne- og ungdomsidretten, spesielt innen fotball og ski, ser jeg ofte foreldre som setter ambisjonen om seier foran barnas trivsel og utvikling. Det er en skadelig trend som kan være ødeleggende for barnas langsiktige interesse for idrett.

Et konkret eksempel er innføringen av overårige spillere i ungdomsfotball. Ifølge det nye regelverket kan lag nå bruke inntil to overårige spillere uten ekstra søknad. Intensjonen fra fotballforbundet er å støtte klubber med få spillere, men i praksis ser vi at mange av de største klubbene i Trondheim bruker denne regelendringen for å vinne kamper i de yngste klassene, selv om de har tilstrekkelig med spillere.

Når lag henter inn overårige eller de beste underårige spillerne, skaper det utelukkelse av mange ungdommer fra kamptroppen. Dette bidrar til et miljø der enkelte spillere føler seg mindreverdige, og det kan føre til økt frafall fra idretten. Dette er en tragisk konsekvens av overivrige foreldretreneres behov for å vinne.

Ironisk nok kan en tidlig spissing og seleksjon av «de beste» faktisk redusere antallet toppidrettsutøvere på internasjonalt nivå. La oss ikke glemme at idrett bør være en kilde til glede, mestring og positive erfaringer. Å skape robuste og støttende fellesskap må alltid komme først – det er dette som vil gi barn og unge mulighetene til å vokse både som utøvere og mennesker. Så, hva står du for? Er det på høy tid å revurdere hva vi ønsker å oppnå med barneidretten?