Når jeg står ved gravsteinen til foreldrene og besteforeldrene mine, fylles jeg av tanker om det som en gang var. Navnene er mektig meislet i stein, men hva med historiene, latteren og de små øyeblikkene som gjorde dem til de fantastiske menneskene de var?

Det er rart hvordan minnene sakte glir bort. Jeg kan ikke unnslippe det nagende dårlig samvittigheten for alle gangene jeg ble irritert over småtingene – fra tekniske problemer til hverdagslige forespørsel.

Hvordan ville det vært i dag, hvis jeg kunne gitt alt for å hjelpe dem? Fortalt om livet mitt, barna mine, eller bare lyttet til mors levende beretninger fra syklubben hennes og far med sine brutale, men ærlige meninger om fotball.

Selv om jeg fortsatt har dem lagret i telefonen som "Mamma" og "Pappa", føles det som om en del av meg er blitt stukket ut. Jeg misunner de som fortsatt mottar kjærligheten og maset fra foreldrene sine.

Mine besteforeldre, Solveig, Rolf, Josefine og Georg, var ankeret i min barndom. De forlot oss altfor tidlig, men minnene jeg har om dem er gode og trygge. Nå er jeg den eneste som husker min farfar, og snart den eneste som kjenner mormors dramatiske flukt under krigen.

Melankolien har alltid vært en del av meg. Som 50-åring kan jeg ikke annet enn å la tankene drive mot det nostalgiske. Kanskje derfor elsker jeg musikken fra Depeche Mode og lyrikken til Joakim Berg.

I dag er jeg eldste i familien, en merkelig men også skremmende følelse. Folk svever bort fra meg, og jeg innser at med dem forsvinner også mye av min egen historie.

"Om 100 år er allting glemt", sa noen kloke ord. Kanskje er det en trøst, eller kanskje en forbannelse. Jeg vet ikke, men jeg lover å huske. Jeg legger hånden min mot gravsteinen, lover å bevare historiene.

Hvis ikke jeg og søsteren min tar vare på dem, hvem skal da sørge for at de små tingene barna sier og gjør huskes i fremtiden? Tidene kan ta oss, men minnene kan leve videre.

Vi dør to ganger; først når hjertet slutter å slå, og deretter når ingen lenger husker hvem vi var. Kanskje er nostalgi bare en stille protest, et forsøk på å holde fast ved det vi vet at vi må slippe.

Men akkurat nå, i dette øyeblikk, lar jeg meg overbevise om at ikke alt er glemt – i det minste ikke ennå.