I en nylig artikkel publisert av Ole Asbjørn Ness under tittelen «Til venstresidens yppersteprester: Folkemord, humor og Aftenposten», ble jeg anklaget for antisemittisme. Min umiddelbare respons på denne beskyldningen er at den er uten grunnlag.

Ness hevder jeg representerer venstresiden, men jeg vil understreke at jeg aldri har identifisert meg med en politisk retning. Hvis vi skal kategorisere, vil jeg si at de som står til høyre ønsker frihet, mens de til venstre ønsker fellesskap. Min egen tro innebærer en dypere forpliktelse til frihet—en frihet som palestinerne også søker. Når skal også høyresidedebattantene begynne å høre på deres stemmer?

Ness kritiserer meg for å beskrive situasjonen i Gaza som et permanent folkemord. Drøftingen av folkemord er kompleks. For å være tydelig, er det han mener at et folkemord utelukkende er basert på intensjonen om å utrydde en gruppe. Dette er en snever forståelse, særlig når man vurderer konsekvensene av diverse handlinger og forhold som palestinerne i Gaza står overfor.

Lemkin, som skapte begrepet «genocide» i 1944, adresserte ikke bare jødenes skjebne under holocaust, men også andre eksempler på utryddelse, som folkemordet på armenerne. Dette viser at selv om folkemordet i jødeforfølgelsene er et tydelig eksempel, kan begrepet dekke mange situasjoner. FN's folkemordkonvensjon gir oss flere kriterier for hva et folkemord kan innebære, og det er klart at en stat kan begå folkemord gjennom handlinger som fører til undertrykkelse og ødeleggelse av en gruppe, enten ved direkte drap eller ved å skape levevilkår som fører til død.

Min uenighet med Ness er delvis basert på den multidimensjonale forståelsen av folkemord. For eksempel er det rapportert at den internasjonale straffedomstolen har etterforsket Israeli ledere for å ha skapt levevilkår som resulterer i fysisk ødeleggelse av deler av den sivile befolkningen i Gaza.

Selv om Ness utfordrer definisjonen og mener det er «absurd» å påstå at Israel har som mål å utrydde palestinerne, stiller jeg spørsmål ved hans argumentasjon. For er det ikke på sin plass i dag å diskutere de betingelser som palestinerne lever under? Kan vi tillate oss å ignorere de omfattende rapportene som beskriver den humanitære krisen i Gaza og hvordan dette i seg selv kan lykkes som en form for folkemord i å forverre livsforholdene til det palestinske folket?

Til syvende og sist spørs det om vår diskusjon om antisemittisme er til stede mens vi diskuterer vold og undertrykkelse. Jeg kan se at mitt syn på situasjonen kan oppleves som å bruke andre standarder for Israel enn for andre nasjoner. Men jeg argumenterer for at vi bør ha en konsekvent tilnærming til menneskerettigheter globalt, uavhengig av nasjonalitet.

I lys av den pågående konflikten og de mange menneskelivene som er berørt, mener jeg at det er avgjørende å ha en åpen og ærlig diskusjon om hva som skjer i Gaza. Etter hvert som mer informasjon kommer frem, må vi tørre å utfordre eksisterende narrativer og forstå sammenhenger, fremfor å feie under teppet beskyldninger om antisemittisme.