I desember i fjor fikk Norge en spennende invitasjon fra den europeiske unionens kommisjon. Luckasz Kolinski, direktøren for fornybar energi i EU, ba Norge bli med i en uformell arbeidsgruppe. Målet? Å fremskynde prosessene for å få konsesjon på fornybar energi i EU-landene, spesielt vindkraft.

Denne arbeidsgruppen er en del av det nye Fornybardirektivet, også kjent som RED III. Ifølge Johan Vetlesen, leder for energirådet ved den norske EU-delegasjonen, representerer dette en unik mulighet for Norge til å få innsikt i de nye reglene.

Norge har allerede bekreftet sin deltakelse i arbeidsgruppen, selv om de ikke vil ha stemmerett. Dette har vært en omdiskutert sak, ettersom det er sterk motstand mot innlemming av EUs fornybardirektiver i den norske EØS-avtalen. Kritikken fra EU mot Norge har vært klar, spesielt etter et møte i EØS-rådet i november, hvor det ble påpekt at Norge fortsatt ikke har godtatt den tidligere versjonen, RED II, fra 2018.

EU presser på for å øke andelen fornybar energi i energimiksen til 42,5 prosent innen 2030, opp fra det opprinnelige målet på 32 prosent. RED III tar sikte på å forenkle prosessene og innføre akselerasjonsområder som vil forkorte behandlingstiden for vindkraftsøknader. I disse områdene skal maksimum behandlingstid være 18 måneder, mens det utenfor disse områdene kan ta opptil 27 måneder.

Norges posisjon i denne debatten er komplisert. Kommunene har vetorett når det gjelder vindkraftutbygging, noe som kan tyde på en potensiell konflikt med EUs intensjoner. Det er verdt å merke seg at i Sverige, hvor kommunene også har vetorett, er det lite som tyder på at de nye reglene vil endre denne makten.

Ekspertgruppen hvor Norge deltar, består av deltakere fra medlemslandene, og har som formål å dele erfaringer og finne løsninger på felles utfordringer knyttet til utbygging av fornybar energi. Det er imidlertid en uformell gruppe og har ingen formell beslutningsmakt.

Norge har tidligere deltatt i lignende grupper, som under arbeidet med EUs karbontoll (CBAM). Spørsmålet som nå står i sentrum, er hvordan vi skal håndtere disse problemene fremover og om vi vil tilpasse oss EUs standarder eller stå ved våre egne. Neste sjanse til å signalisere en innsats for å inkludere RED II i EØS-avtalen kommer i februar, og presset fra EU vil sannsynligvis øke i tiden som kommer.

Spørsmålet mange stiller seg er: Vil dette samarbeidet hjelpe Norge med å realisere sine ambisjoner for bærekraftig energi, eller vil det bli en kamp mellom nasjonale rettigheter og EU-regler? Det gjenstår å se.