Rodas Tadese Sibahtu argumenterer i et debattinnlegg i Aftenposten for at den norske staten bør gjøre det enklere for innvandrerfamilier å sende penger tilbake til hjemlandet. Dette synspunktet vekker stor bekymring av flere grunner.

1. Eritrea er et av verdens verste diktaturer

Det lille afrikanske landet Eritrea er kjent som et av de mest undertrykkende regimene i verden, sammenlignbart med Nord-Korea. Diktator Isaias Afewerki har styrt landet hardhendt i over 23 år, og det rapporteres at titusenvis av politiske motstandere er fengslet. En av de viktigste inntektskildene for dette regimet er innkreving av skatt fra eritreere som har flyktet fra landet, inkludert såkalte eksilskatter. Dette skjer ofte uten omtanke for de som allerede lider under politisk undertrykkelse.

I tillegg finnes det sterke indikasjoner på at regjeringen klarer å bruke deler av pengeoverføringene som eritreiske innvandrere sender til sine slektninger i hjemlandet, noe som bare styrker regimet og dets undertrykkende politikk. I stedet for å legge til rette for pengeoverføringer, bør den norske regjeringen vurdere å stanse all eksport av norsk valuta til Eritrea.

2. Økende barnefattigdom i innvandrermiljøer

Det er en urovekkende sammenheng mellom pengeoverføringer til hjemlandene og barnefattigdom i Norge. Mange innvandrere, inkludert de fra Eritrea og Somalia, sender store summer tilbake til sine familier. Som en konsekvens av dette opplever mange barn i innvandrerfamilier økonomisk ustabilitet her i Norge. De pengene som andre familier bruker på fornøyelser og nødvendigheter, går i stedet til å støtte familier i hjemlandet, noe som kan opprettholde en ondsinnet sirkel av fattigdom.

3. Skattefradrag for pengeoverføringer?

Sibahtu ønsker skattefradrag for pengeoverføringer fra innvandrere i Norge til deres familier i hjemlandet. Dette kan føre til at skatteytere i Norge, inkludert de som selv sliter økonomisk, indirekte bidrar til finansiering av utenlandske regimer uten mulighet for kontroll over hva pengene brukes til. Det er en risiko for at disse midlene kan havne i hendene på den eritreiske regjeringen, eller til og med terrororganisasjoner, noe som kan medføre alvorlige konsekvenser.

4. Er Norge faktisk hjemlandet?

Det kan virke som om Sibahtu ikke anser Norge som sitt hjemland. Hun refererer kontinuerlig til pengene som sendes «hjem», til Eritrea. En slik holdning kan påvirke den norske befolkningens vilje til å støtte et økt innvandringsnivå.

Det er på høy tid at vi begynner å tenke over hvordan vi som samfunn skal håndtere slike situasjoner. Vi må være mer bevisste på hva støtten går til og hvem vi faktisk hjelper. Kanskje Sibahtu burde vurdere at en bedre tilnærming vil være å hjelpe innvandrere til å bygge et liv her i Norge, i stedet for å opprettholde forbindelsen til et regime som straffer både frihet og rettferdighet. Den norske staten kan og bør ta ansvar for å sikre en bærekraftig fremtid for alle innbyggere.