Anders Magnus hevder i Nettavisen at «innvandrere vil ta penger fra norske barn for å gi til diktaturet i Eritrea». Som innvandrer må jeg si meg uenig. Resonnementet hans er fylt med feilslutninger og vitner om en manglende forståelse av både fakta og de virkelige forholdene mange familier lever i Norge.

Innvandrere fra lavinntektsland, som Eritrea, bidrar faktisk betydelig til det norske samfunnet. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er 75 prosent av eritreiske flyktninger i Norge i arbeid – faktisk høyere enn sysselsettingsgraden for den generelle befolkningen.

Dette betyr at familier fra Eritrea, istedenfor å være en belastning, gir tilbake til samfunnet gjennom skatt og samfunnsengasjement. De pengene som sendes hjem til familiemedlemmer representerer støtte til livsgrunnlag, utdannelse og helsevesen – og ikke til regimer eller luksus.

Tanken om at slike overføringer er en økonomisk byrde for Norge er rett og slett feil. De ekstra arbeiderne i Norge som sender penger hjem, sørger også for at lokale næringer som restauranter, butikker og sykehjem får inntekter – fordi de aktivt deltar i norsk økonomi.

Verdensbanken har lenge fremhevet remitteringer som en effektiv metode for å bekjempe fattigdom i utviklingsland. For hvert norske krone sendt til en familie i nød, kan det utgjøre en reell forskjell – enten det gjelder å kjøpe mat, betale skolegang, eller få medisiner.

Magnus’ påstand om at disse pengene går til det autoritære regime i Eritrea, er en forenkling og misinformasjon. Pengene som sendes til familier bidrar til konkrete behov og reduserer fattigdom på bakkenivå. Ved å blande dette med regimeskatter fra Diasporaen, skaper han forvirring i debatten.

Å insinuere at jeg ønsker å ta penger fra norske barn er ikke bare feil, men en grov misrepresentering av virkeligheten. Jeg ønsker å bidra til en debatt hvor hardtarbeidende nordmenn får lettelse i sine økonomiske forpliktelser, og kan hjelpe sine familier i nød. Veldedighet og støtte til nærstående er et menneskelig instinkt, uansett hvor de befinner seg.

Retten til å disponere egne penger slik man selv ønsker, er et grunnleggende prinsipp i ethvert fritt samfunn. At norske arbeidstakere velger å støtte familiene sine i utlandet, bør bli møtt med applaud, ikke mistenksomhet.

Hvis mai hadde tatt seg tid til å studere emnet, ville han forstå at disse overføringene ikke bare er til nytte for mottakerne, men også for det norske samfunnet som helhet. Interaction, bidrag og hjelperoller former et mer solidarisk samfunn, der vi ikke mister fokus på hvilket ansvar vi har som individer for hverandre, både her og der.