Nazarii opplever endelig øyeblikket han har drømt om siden han flyktet fra Ukraina: sitt aller første spark på ballen som en del av et organisert fotballag i Norge.

Etter å ha forlatt sitt hjemland på grunn av krigen, har han funnet en ny familie i fotballklubben. Sammen med andre unge spillere føler han seg velkommen og trygg, noe som gir ham en mulighet til å glemme krigen, om så bare for en stund.

Nazarii forteller hvordan fotball gir ham håp og glede, og han er fast bestemt på å forbedre ferdighetene sine. Dette er ikke bare en ny begynnelse for ham, men også et symbol på resiliens og styrke i møte med utfordringer.

Hvordan klarer han å navigere gjennom denne overgangen, og hvilke drømmer har han for fremtiden?