«Å hildrande du!»

Da Arne Garborg skrev diktsyklusen «Haugtussa» i 1895, fanget han det vakre, jærske landskapet sørvest i Norge. I dette magiske og mystiske stedet plasserte han ungjenta Veslemøy, en jente med en rik fantasi. Snart viser det seg at hun er synsk; hun ser troll, huldrer og nøkk – og hun ser menneskene slik de er på innsiden.

Det er farlig, og hun blir utestengt fra bygda. «Haugtussa» rommer kjærlighet og svik – og motet til å reise seg igjen.

Bunad-bonanza

Dette får Nationaltheatret på mesterlig vis frem i Eline Arbos versjon av Garborgs fortelling.

Fremførelsen er en spennende blanding av ny elektronisk musikk, Griegs «Haugtussa»-sanger, bunad-bonanza, humor, rørende scener og et strålende ensemble.

«Haugtussa» hadde premiere under den tyske teaterfestivalen Ruhrtriennale tidlig i september. Den tydelige bunadsprofilen i stykket gir en eksotisk, men godt fungerende visuell helhet.

Den store, mørke, nedstripte scenen får de hvite folkedressene til å skinne, samtidig som de bidrar til å skape kontrastene Veslemøy navigerer i: For de fleste er verden hvit og svart, mens hun som synsk ser alt imellom – alle skyggene, alt det som ikke får øye på.

I tillegg gir kostymene et solid grunnlag for fremførelsen og plasserer Veslemøy i tid og rom: Hun er norsk, hun er vår.

Auga hos skuespillerne er sminket mørkt og hardt, kanskje for å markere det å se. Dette gir dem strenge blikk og små øyne.

Grieg er gøy

Den samme kontrasten mellom gammelt og nytt finner man også i lydbildet.

Komponist Thijs van Vuure kombinerer ny elektronisk musikk med Griegs sanger til enkelte av diktene i «Haugtussa», og det fungerer overraskende godt.

De utnytter Grieg til det fulle; slik klarte ikke fremførelsen av «Peer Gynt» under Festspillene i Bergen. Grieg blir virkelig gøy på Nationaltheatret, ikke minst med en så dyktig pianist som Marita Kjetland Rabben på scenen.

Nøkkelen til det vellykkede grepet med Grieg i bunad-norge er mezzosopranen Adrian Angelico.

Hun spiller Veslemøys døde søster Lisabet. Bare Veslemøy kan se Lisabet, og søsteren følger henne gjennom hele fremførelsen, nesten som en skytsengel.

Det lekne samspillet mellom Angelico og Kjersti Tveterås (Veslemøy) åpner for mye humor, og i bruken av Griegs sanger løfter de forestillingen. Sammen gir de handlingen driv, og samspillet med Angelico gir en dypere forståelse av Veslemøys følelser og utfordringer.

Denne felleskapet viser hvilke styrker som finnes i å se verden annerledes enn andre. Det bringer med seg en kraft som kan bære en gjennom kriser.

Språk og komikk

Kjersti Tveterås, som tidligere har samarbeidet med Eline Arbo blant annet i «Jane Eyre», er en skuespiller med en skjøyeraktig stil.

Hun har god kontakt med publikum og får dem lett med på Veslemøys forståelse av verden.

Det komiske og poetiske samspillet med Christian Ruud Kallum som hennes store kjærlighet Jon er både morsomt og dypt rørende, og slik blir ferden inn i det mørke en reise publikum blir droppet med på.

Arne Garborgs nydelige nynorsk er dessverre ikke alltid så lett å få grep om i fremførelsen. Noen av replikkene, spesielt i starten, går raskt, selv om mange av ordene ikke er blant dem en bruker oftest til daglig.

Det kan hende flere måtte følge med på den engelske oversettelsen som ble vist på små skjermer ved siden av scenen for å få med seg hva som ble sagt. Dette burde imidlertid ikke være nødvendig.

Bedre tempo og tydeligere diktning, spesielt i begynnelsen når premissene for historien legges, ville holdt.

Visst skal våren komme

Nationaltheatret byr på et opplagt ensemble, en nydelig musikalsk opplevelse, og en overraskende og vakker fremføring av «Haugtussa».

Ikke minst i høstmørket og alt det bringer med seg. For Veslemøy, den klarsynte, kjemper seg gjennom et ugjennomtrengelig mørke og garanterer at våren kommer. Og i det jærske landskapet har vårteiknet alt å si.