Englebarn gjenforenes etter 10 år

Er Englebarn det beste Kåfjord-bandet gjennom tidene? Dette spørsmålet ble stilt av mange studenter i Tromsø for over 20 år siden, og på Rakettnatt-lørdag samlet de mange nostalgiske tilhengere seg i Kulturhusets storstue for å oppleve bandets gjenforening. Det er nemlig hele 10 år siden bandet sist delte scene.

En magisk kveld med gamle minner

Vokalist Hogne Rundberg ble overveldet av de kjente ansiktene i publikum: "Jeg ser så mange kjente fjes her at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne!" Energien i rommet var elektrisk, og alle var spente på å se hva kvelden ville bringe.

Bandets reise

Englebarn ga ut sitt debutalbum i 2001, men bandet begynte gradvis å oppløses da flere medlemmer dro til USA for å satse på bandet Hangface. Rundberg og trommeslager Espen Høgmo fortsatte med Violet Road, mens resten av bandet fulgte sine egne drømmer. Gjenforeninger virker sjeldne, så denne kvelden må bli husket.

Nostalgisk stemning når musikken gjenoppstår

Publikum virket fornøyd fra første melodi. Åpningslåten "Eudiamonia" satte tonen, og salens tak gikk nesten av under jubelen. Med «Ekkolodd» kom det som så ut til å være et enormt mimrepos som løftet stemningen ytterligere. Tross mange år siden sist jeg så Englebarn, gjenkjente jeg tekstene og melodiene umiddelbart, noe som vitner om kvalitet.

Musikalsk arv og inspirasjon

Deres stil bærer preg av inspirasjoner fra band som Seigmen og DumDumBoys, men Englebarn har sin egen vri. Man kan spørre om dette er nostalgisk ungdomsmusikk eller ny gubberock – kanskje en blanding av begge?

Uforglemmelige høydepunkter

Høydepunkter fra konserten inkluderte "Dagen dør" med sterke Seigmen-vibber, samt bandets mesterverk "Månestråle", som opprinnelig ble skrevet av Håkon Rundberg fra Violet Road. Jeg forventet allsang, men på denne sangen var publikum nærmest andektige, tilsynelatende bevisste på hvor sjeldent det er å høre den live.

Inntrykk og applaus

Bandet leverte en solid opplevelse, og selv om det var litt rust her og der, klarte gitaristene Frank Cock og Tom Espen Pedersen å treffe de fleste tonene. Stemningen var fenomenal, og publikumsengasjementet føltes komisk bra. Etter siste sang, passende kalt "Siste sangen", ble bandet møtt med en av de lengste applausene jeg har opplevd, noe som viser hvor viktig de er for publikum.

Konstruktiv kritikk og fremtidige reunioner

Avslutningsvis vil jeg påpeke at Englebarn-reunioner gjerne kunne blitt en årlig begivenhet. La oss håpe de lytter til denne oppfordringen, for denne kvelden beviste det at nostalgi og musikk har en spesiell plass i hjertet for mange.