I de senere år har æreskultur og negativ sosial kontroll blitt en mer synlig del av den norske samfunnsdebatten, mye takket være motet til individer som Abid Raja og hans familie. Abid har delt sine erfaringer med undertrykkelse, frykt og skam, og har derigjennom gitt liv til en bekymringsfull realitet som altfor lenge har vært skjult bak lukkede dører.

I lys av Rajas åpenhet, har også hans nevø, Jawad Raja, publisert boken «Skapt for ære», hvor han modig deler sin egen oppvekst preget av æreskultur, en tilstand mange med minoritetsbakgrunn kjenner for godt til. Ja, det har vært et vanlig mønster å se at de som tør å ta opp vanskelige temaer ofte blir møtt med latterliggjøring fra de som burde stått dem nær.

Jawad beskriver i sin bok hvordan han har vært vitne til brutale oppdragelsesmetoder, inkludert mishandling gjennom teknikker som «murga-stillingen», som påfører både fysisk og psykisk smerte. Hvor mange flere har måttet gå gjennom lignende traumer i stillhet? Det er påfallende at mange fortsatt velger å bagatellisere disse alvorlige forholdene, til tross for den grusomme virkeligheten de representerer.

Æreskultur er mer enn strenge sosiale normer; det er et system som skaper en kollektiv psykose der individets verdighet ofres for familiens ære. Spesielt kvinner befinner seg ofte i en fryktfull situasjon, der de er underlagt strenge reguleringer og trusler om vold og sosial utestengelse.

Historiene til Jawad og Abid Raja fører oss til en dypere refleksjon over en konflikt mange unge opplever i dag: lojaliteten til familien strider mot ønsket om personlig frihet. For mange ender denne konflikten i psykiske problemer, angst og en følelse av isolasjon – en kamp som kan strekke seg langt inn i voksenlivet. Det er nettopp denne kampen som Abid og Jawad belyser med mot og åpenhet.

Selv om vi som samfunn har gjort fremskritt i å diskutere disse temaene, er det tydelig at vi har en lang vei å gå. Æreskriminalitet og sosial kontroll er ikke bare individuelle tragedier; de er samfunnsutfordringer som krever vår kollektive oppmerksomhet. Dette er et problem vi ikke lenger kan lukke øynene for, uansett hvor ubehagelig det måtte være å erkjenne.

Vi må handle, både myndigheter og samfunn, for å styrke hjelpetilbudene for dem som er fanget av æreskulturens regler. Det kreves konkrete tiltak som politiske, sosiale og juridiske for å ansvarliggjøre de som opprettholder denne undertrykkelsen og for å støtte dem som våger å stå frem.

Abid Rajas nyeste bok fungerer også som et varsko om at vi må være oppmerksomme på utviklingen av parallellsamfunn, og trusselen dette utgjør for demokratiet og våre felles verdier. Kan Norge virkelig være et likestilt samfunn når mange lever i frykt for straff fra egne familier?

Det er på høy tid at vi alle engasjerer oss i denne debatten, ikke bare som observatører, men som aktive deltakere. Ingen skal måtte leve i skyggen av frykt og stigmatisering. La oss stå sammen for å sikre et samfunn der alle kan leve frie liv, uten frykt for vold, skam eller ekskludering. Tiden for endring er nå!