Magnus Carlsen har vært en av de mest dominerende sjakkspillerne i verden, men da han ble etternominert i kategorien «Årets navn» for 2024, var mulighetene hans for å samle stemmer nærmest ikke-eksisterende. Mens avstemningen for resten av nomineringene begynte allerede 18. desember, var Carlsen i realiteten ute av kampen før den startet.

Det som skjedde, fremhever et alvorlig problem med Idrettsgallaen fra et fair play-perspektiv. Kalenderåret spenner fra 1. januar til 31. desember, og det er underlig at prestasjonene forskjøves så mye i tid. Det virker unødvendig hastverk med å få unnagjort både nominasjonene før jul og selve showet rett etter nyttår. Det ville vært mer logisk å holde feiringen senere på vinteren, slik at alle prestasjoner fra hele året kunne fått lik oppmerksomhet og vurdering.

Dette er en av flere problemstillinger knyttet til den årlige kåringen av norske idrettshelter. Nidaros-kommentator Otto Ulseth går så langt som å foreslå å avvikle hela greia. Selv om han reiser valide spørsmål om ressursbruken og nødvendigheten av å sammenligne ulike idretter, mener jeg han tar det for langt. Idrettsgallaen skaper glede blant utøvere, ledere og samarbeidspartnere.

I Trondheim var det tydelig hvor mye stjernene gledet seg over muligheten til å møtes på denne måten. Den ekstra konkurranseaspektet appellerer til de mange "vinnerskallene" i norsk idrett. Dette har absolutt sin verdi, og det er sunt med åpne diskusjoner om hvem som fortjener utmerkelser.

Det er imidlertid flere aspekter ved arrangementet som bør vurderes for endring. Tidspunktet er én ting, men også prosessen for å nominere kandidater burde evalueres. I år ble Martin Ødegaard utelatt fra listen over de ti kandidatene til «Årets mannlige utøver», noe som ikke gir mening i det hele tatt.

Balansen mellom priser og størrelsen på idrettene er heller ikke en enkel oppgave, og kanskje burde vi ha flere og mer åpne diskusjoner om kriterier og begrunnelser. Det er rart at det ikke er et mer aktuelt tema innen idrettsmiljøet at toppidrettssjefen leder juryen. Det har ikke nødvendigvis vist seg å være en heldig situasjon de senere årene, da båndene har blitt for tette.

Interessen for hvordan NRK håndterer sin rolle som arrangementspartner med Norges Idrettsforbund og Norsk Tipping er også verdt å merke seg. Partnerskapet reiser spørsmål om balansen mellom nærhet og distanse. Redaksjonelle profiler bør heller jobbe journalistisk med showet enn å innta gjesteplasser.

Avslutningsvis er det klart at vi fortsatt trenger en årlig anledning til å kle oss i finstasen og feire det beste i norsk idrett. Men er det ikke på høy tid at vi vurderer hva som kan gjøres bedre? Idrettsgallaen kan og bør være en strålende feiring, men det krever også at vi evaluerer og forbedrer hvordan vi kårer og feirer våre idrettshelter.