Jeg elsker Lars Monsen! Helgens premiere på den evige fjell- og skogvandrerens nye serie innfridde absolutt alle forventninger. I NRK-programmet «Monsen og nasjonalparkene» realiserer Monsen en gammel drøm: å besøke så mange nasjonalparker i Norge som han rekker.

Første episode fra Øvre Pasvik nasjonalpark var akkurat slik vi ønsker det: både varmt og røft. Lars vandrer gjennom urskogen, smiler og reflekterer over naturens mektighet og sårbarhet, samtidig som han uttrykker sin glede med et oppglødd «herlig!» – helt uten ironi.

Det mest sympatiske ved Monsen sammenlignet med andre friluftsivrig personer, er at han ikke moraliserer eller skryter. Han understreker at «folk må gjøre som de vil», men han elsker virkelig å ligge ute i kulda, småprate med hundene sine, spise sprøstekt abbor og lese krimromaner før han sovner som en stein.

Som TV-sjanger er dette like originalt som Norge Rundt. Mange i inn- og utland prøver seg på noe lignende, men ingen turkompis på TV når opp til Lars Monsens nivå. Hva er det med denne mannen, som ser ut akkurat som da han først dukket opp på TV for snart 30 år siden? Nå, nær 62 år gammel, oppfører Lars seg fortsatt som en ung hund.

Lars går sakte, men sikkert. Han kommuniserer med trærne, fuglene og rovdyrene, og innser sin egen litenhet i den store sammenhengen. Han er som en brikke i et puslespill som aldri blir ferdig.

En annen interessant side ved Lars Monsen er hans feilbarlighet. Han gjør tabber og dummer seg ut, akkurat som oss. Dette gjør ham mer relaterbar, i en tid preget av influencer-kultur og overfladisk «virkelighets-TV».

Mye kan sies om Lars Monsen; han svetter og lukter, går med samme gamle lue, og fanger til og med fisk med frosne maggoter som agn. Men det er det som gjør ham ekte. Han viser at han ikke bryr seg om konvensjoner, spesielt i byene hvor mange er redde for å ta i et tak.

Lars er faktisk en Oslo-gutt, og dialekten hans bærer preg av dette. Han snakker med en type hovedstadsdialekt som man sjeldent hører nå for tiden. Denne distinkte Oslo-lyden gir ham en unik autentisitet.

Men Lars opphever skillet mellom by og land; han representerer Norge som helhet, fra småbyer til bygder, og han har til og med samiske røtter.

Når han vandrer langs den russiske grensen i mørket og stillheten; som han pleier å si: «Det er verdens vakreste musikk».

Lars tar seg tid til å observere. Han er nysgjerrig; en urskogens egen observerende sjel, og lever livet med en respekt for naturen som er sjelden. Han omfavner det enkle livet, og Norsk natur takker ham for det.

I jula, langt fra folk og hjemme, lager han mat fra tursekken – av biter fra sin egen fangst. Vi hører ham grynte av glede over det enkle.

Så takk for at du finnes, Lars! For alt du deler med oss, for at du viser oss hvor enkelt og vakkert livet kan være i naturen. Du er en nasjonalskatt, en venn vi aldri har møtt, men som vi føler vi kjenner så godt.

God tur videre, Lars Monsen!