Norge, som en betydelig maritim nasjon i NATO, befinner seg i en tid med økende sikkerhetspolitiske utfordringer. Forsvarsminister Bjørn Arild Gram fremhevet nylig at regjeringens anskaffelse av nye fregatter ikke bare er nødvendig, men også en forpliktelse vi har overfor våre allierte i NATO. I takt med den økte spenningen i nordområdene, har Stortinget sett seg nødt til å øke forsvarsbudsjettet dramatisk.

Den mest betydningsfulle økonomiske satsingen i den vedtatte langtidsplanen (LTP) er anskaffelse av nye fregatter, men det er også enighet om å inkludere store droner for maritim overvåking innen 2029. Dette er en nødvendig utvikling, spesielt med tanke på erfaringene fra konflikter som krigen i Ukraina, der droner har vist seg avgjørende.

Maritime droner representerer en ny dimensjon i moderne krigføring og kan i stor grad bidra til å styrke det operative samvirket mellom luft- og sjøkapasiteter. Norges anskaffelse av F-35, som vil bli utstyrt med langtrekkende kryssermissiler, og Naval Strike Missile (NSM) på sjøforsvarets fartøy, legger grunnlag for et synergisk samarbeid mellom Luftforsvaret og Sjøforsvaret. Dette er viktig for å håndtere trusler i en stadig mer kompleks sikkerhetssituasjon.

Dronene kan operere i høyere altituder enn tradisjonelle fly, noe som gjør dem vanskeligere å oppdage og angripe. MALE (Medium Altitude Long Endurance) droner som vi vurderer, kan imidlertid være mer sårbare enn HALE (High Altitude Long Endurance) droner, men vil likevel ha en viktig operativ rolle, spesielt i overvåking av maritimt territorium.

Med økende globale trusler, inkludert hybride former for krigføring, er det avgjørende at vi investerer i teknologi som kan opprettholde situasjonsforståelse. For eksempel har det vært rapportert om gjentatte brudd på undervannskabler, noe som tydeliggjør behovet for tidlig varsling og responskapasitet.

Luftforsvaret må imidlertid håndtere bemanningsutfordringer når nye systemer som droner og overvåkingsfly skal fases inn. Ifølge en rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), ville en skvadron med store droner kreve omtrent 120 personer for konstant drift. Dette er en brøkdel av bemanningen for større NATO-enheter, men understreker likevel nødvendigheten av å tilrettelegge for et tilstrekkelig arbeidsmiljø og ressurser.

Regjeringen har understreket at anskaffelsen av maritime droner også handler om å velge den riktige strategiske partneren. Samarbeidet med USA, spesielt med US Navy, vil være essensielt for å utdanne personell og tilpasse norske droner til operasjoner i løpet av de kommende tiårene. MQ-4C Triton er allerede en del av denne strategiske tenkningen.

Storbritannia, med sitt MQ-9B Sea Guardian, kan også være en aktuell samarbeidspartner, men integreringen med eksisterende systemer vil være avgjørende. Med økende usikkerhet rundt den fremtidige sikkerhetssituasjonen i Europa, er det uhyre viktig for Norge å handle raskt og være forberedt på det som kommer.

Stortinget har nå vedtatt en maritim satsing som vil inkludere store droner for maritim overvåkning. Denne beslutningen er veloverveid, spesielt med tanke på den teknologiske utviklingen innen militærteknologi. Med sikte på å ha de første dronene operasjonelt innen 2029, må en beslutning snart tas. Er Norge klar til å ta det neste steget inn i fremtidens forsvar med robuste dronekapasiteter?