Sju personer står nå tiltalt for å ha opptrådt grovt uaktsomt og sviktet Diego Maradona i hans hjemmetjeneste etter en hjerneoperasjon for blodpropp. Den argentinske fotballlegenden, kjent for sine utrolige ferdigheter på banen, døde den 25. november 2020 som følge av et hjerteinfarkt. Kritikk fra både familien og påtalemyndighetene har reist spørsmål om hvorvidt Maradonas liv kunne vært reddet dersom han hadde fått tilstrekkelig medisinsk hjelp.

Under rettssaken tirsdag inntok politimann Lucas Farias vitneboksen. Han var en av de første på stedet etter at Maradona ble funnet død, og hans beskrivelser maler et sjokkerende bilde av situasjonen.

"Det første som slo meg var at han lå på ryggen med en så oppblåst mage at det så ut som den skulle eksplodere," fortalte Farias. "Jeg ble sjokkert over å se Maradona i en slik tilstand. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være vitne til noe sånt."

Farias bemerket også det alarmerende fraværet av nødvendige medisinske utstyr i rommet, som intravenøst drypp. "Jeg så ingen serum, noe jeg mener burde vært tilgjengelig når man mottar behandling hjemme," sa han.

Retten i San Isidro, en forstad til Buenos Aires, har nå hørt forklaringene fra fire politibetjenter. De tiltalte inkluderer en nevrokirurg, en psykiater, en psykolog, en medisinsk koordinator, en sykepleierkoordinator, en lege og en nattsykepleier.

Skulle de bli dømt for drap med mulig forsett, kan de risikere fengselsstraffer på mellom åtte og 25 år. Tiltalen innebærer at de kan ha handlet på en slik måte at de visste det kunne føre til Maradonas død. Samtlige sju tiltalte nekter straffskyld.

Retten forventer å høre fra nesten 120 vitner i saken, som antas å vare frem til juli. En gruppe på 20 medisinske eksperter konkluderte i 2021, bare måneder etter Maradonas død, med at han hadde hatt større sjanser for overlevelse dersom han hadde fått adekvat behandling på et sykehus. Denne saken reiser ikke bare spørsmål om Maradonas helse, men om hvordan behandlingen av kjente personer kan bli håndtert, og setter et søkelys på det medisinske ansvar for personer i kritisk tilstand. Kan dette bli en sak som endrer norske og argentinske helseprosedyrer for godt?