«Angivere finnes overalt!» Dette sjokkerende sitatet stammer fra den gripende dokumentarserien «Under Guds øye». Serien avdekker hvordan den kristne menigheten «Sannhetens ord» misbruker religionen for å kontrollere sine medlemmer. Dette fenomenet utgjør et interessant speilbilde av visse lukkede innvandrermiljøer.

Frykten for angiveri som når himmelens høyder, brukes effektivt for å holde medlemmer under kontroll. «Det handlet ikke om Gud, det handlet om makt og manipulasjon,» sier en kvinne som klarte å bryte ut fra «Sannhetens ord» og flyttet til Lofoten. Hennes beskrivelse oppsummerer situasjonen på en treffende måte.

Jeg har skrevet en bok om den afghanske kvinnen Mariam Rasouli, som har en historie preget av tvangsekteskap, flukt fra hjemlandet tidlig på 2000-tallet, og hennes nåværende liv i Norge. I prosessen har jeg ofte stilt meg selv spørsmålet om hvordan jeg kan ivareta hennes opplevelse av kvinneundertrykkelse uten å skape flere fordommer mot islam. Derfor ble jeg opprømt over dokumentaren som også viser hvordan kristendommens praksis kan føre til undertrykkelse av individets frie vilje – en problematikk som mange kan kjenne seg igjen i, uavhengig av religion.

Når lederne i menigheten ber sine medlemmer om å bryte all kontakt med venner og familie, er hensikten å isolere dem fra alternative perspektiver og kritiske spørsmål. Denne strategien er heller ikke ukjent i konteksten av innvandrerkvinner i Norge, hvor det ofte legges til rette for at de ikke skal knytte seg til det «norske» samfunnet. Lukkede miljøer er sjeldent til det gode, uavhengig av hvilken trosretning folk følger.

«Å motsette seg lederne var å trosse Guds vilje. Når man går ut av Guds vilje, kan man miste beskyttelse, og da kan det skje grusomme ting,» sier to kvinner fra menigheten i dokumentaren. Det er interessant å merke seg hvordan muslimske kvinner ofte deler lignende frykt for å miste den beskyttelsen som lovnader om paradis gir.

Mariam har ofte delt sine erfaringer gjennom lange talebeskjeder. Hun har fortalt om sin religiøse oppdragelse og de utallige forventningene som ble stilt til henne som kvinne. «En profet lærte oss at hans kone skulle være perfekt, og sånn bør vi også være. Hvis mannen er sliten, skal alt være klart for ham», påpeker hun, og stiller spørsmål ved hvordan denne form for tenkning kontinuerlig opprettholdes.

Det er essensielt å forstå denne «tenk om de har rett»-tankegangen. Hva om medlemmene av disse miljøene faktisk tror at de handler i tråd med Guds vilje? Dette gir dem en følelse av trygghet, selv om det også fremmer en fryktkultur som hindrer personlig utvikling og erkjennelse av moderne rettigheter.

Å bryte ut av slike tankesett kan være livsendrende, men også livsfarlig. Medlemmer som hopper av blir ofte ansett som forrædere, noe som kan innebære alvorlige konsekvenser. Vi må være villige til å anerkjenne at både kristne og muslimske kvinner kan oppleve liknende former for undertrykkelse i sitt liv – det er ikke alltid religionen i seg selv som er problemet, men måten den praktiseres og tolkes på.