Fortellingen om havet er uatskillelig fra fortellingen om Norge. Vår tilknytning til havet har ligget til grunn for utviklingen av det norske samfunnet i århundrer. Men nå står havet under press som aldri før, og situasjonen er kritisk.

Gjennom årene har mange ildsjeler kastet seg inn i strandrydding og fjerning av marint søppel, og det siste tiåret har frivillige sammen fjernet over 10.000 tonn søppel fra kysten vår. I stedet for å se en forbedring i situasjonen, registrerer vi nå at bevilgningene til dette arbeidet har blitt halvert flere ganger.

Regjeringen har bevilget penger siden 2015, med en toppsum på 80 millioner kroner mot marin forsøpling. Selv om dette ikke er en drøy sum, har det vært tilstrekkelig for å organisere frivillige til den nødvendige opprydningen. Nå må vi spørre oss selv: Kan vi virkelig tillate at kystlinjene våre blir ofret på grunn av politiske budsjetter?

Myndighetene påstår at «klima og natur skal være en ramme rundt all politikk», men det er urovekkende at det er de frivillige organisasjonene som får regningen for marin forsøpling. Vi har overskredet grensen for hva havet kan håndtere av plast, og dette kan få katastrofale konsekvenser for fremtidige generasjoner og vår viktigste matfat.

Den kommende Strandryddeuka fra 13. til 22. september vil se folk ta matters inn i egne hender, men med de nedskjæringene vi ser på budsjettet, vil effekten av denne viktige uke bli kraftig redusert. Tiden er nå for et kollektivt enten-eller:

Under tidligere perioder med mer usikkerhet om bærekraft og strenge reguleringer har industrien påført havet sterke belastninger. Forurensning fra industri, skipsverft og avløp, samt avrenning fra avfallsfyllinger, har forverret tilstanden til sjøbunnen i mange norske havne- og kystområder.

Bærekraftsmålet «Liv under vann» skal bidra til å redusere alle former for havforurensning betydelig innen 2025, men uten handling fra myndighetene vil vi aldri oppnå dette.

Myndighetene må ta ansvar ved å etablere forutsigbare og langsiktige finansieringsordninger for frivillig opprydning av marint avfall. Det er essensielt å støtte den frivillige sektoren for å bevare engasjementet for kystlinjene våre.

Produsentene har også et ansvar. Vi har virkelig behov for systemer som sikrer at de tar ansvar for å redusere forsøplingen og finansiere opprydningen av sine produkter. Uten klare insentiver vil de fortsette å bidra til problemet.

Kommunale avfallsselskaper må få tilstrekkelig kompensasjon for å håndtere eierløst marint avfall uten å komme i brudd med selvkostprinsippet. Når støtte til strandrydding kuttes, undermineres ikke bare våre mål om bærekraft, men det utgjør også en direkte trussel mot havnæringene som vi er avhengige av for fremtiden.

Nå må hele Norge stå opp for havet – for vårt miljø, vår økonomi, og fremtidige generasjoner!

Mange organisasjoner og enkeltpersoner har begynt å ta tak i problemet med marin forsøpling ved å opprette lokalsamfunnsarrangementer og øke bevisstheten om plastforurensning. For eksempel har skoler implementert programmer for å lære barn om ansvarlig avfallshåndtering og viktigheten av å beskytte havmiljøet. Kamper for stricte lover mot plastproduksjon og økt resirkulering er også i fokus. Det er ikke bare en kamp mot dagens utfordringer; vi må også fokusere på utdanning og holdningsendring for å sikre en bærekraftig fremtid. Hva venter du på? Bli med på kampen for et renere hav!