HALDEN/OSLO: Den økonomiske situasjonen for norsk håndball er nå mer kritisk enn noen gang. Klubber fra både kvinne- og herresiden i Rema 1000-ligaen kjemper for å overleve, etter å ha måttet redusere lønnene og permittere ansatte i en allerede presset økonomi.

Mange klubber har nå nådd et metningspunkt hvor det ikke er mulig å permittere flere ansatte, ettersom det nesten ikke er noen igjen å spare på.

En rapport fra Norges Håndballforbund (NHF), offentliggjort i mai 2022, viste at kun 11 av 28 lag hadde positiv økonomi. Siden den gang har situasjonen kun blitt verre.

Nettavisen kan avsløre at det nå er betydelig misnøye med organiseringen i NHF blant klubbledere.

I Halden Topphåndball er daglig leder Kine Huke Holmstrøm i hardt arbeid med klubbens økonomi. Hun jobber nesten døgnet rundt for å sørge for at klubben og spillerne får oppfølging. Klubbens ansatte er få, og hun står ofte alene til ansvar for det meste som skjer.

— Det er ikke forenlig med et familieliv å jobbe 14 timer daglig. Jeg har vært våken halve natta for å finne nye måter å redde klubben på, sier hun.

I tillegg til økonomiske utfordringer, har Halden startet sesongen med minuspoeng på grunn av dårlig økonomi.

Løsningene for å redde klubbene har vært kreativitet og samarbeid med lokale sponsorer. For Halden ble en lokal bank redningsplanken som sikret drift videre.

Holmstrøm påpeker at utgiftene til forbundet bare øker, samtidig som antall ansatte også vokser. — Hva får vi tilbake fra forbundet? spør hun.

situasjonen er ikke unik for Halden. Vi har også snakket med Monique Blystad, styreleder i Fredrikstad Ballklubb, som forteller at det er ekstremt krevende å drive håndballklubb i dagens klima.

— Spesielt toppidrett for kvinner har vært spesielt vanskelig. Klubbene føler at de ikke får den støtten de trenger, til tross for at NHF har gjort en god jobb med landslagene,

Hun fremhever den økende arbeidsstyrken i NHF i kontrast til klubbens kampen for økonomisk overlevelse. — Jeg mener at det er på tide å revurdere forbundets organisering og ansvar, sa Blystad.

Håndballpresident Kåre Geir Lio erkjenner utfordringene og er åpen for kommunikasjon med klubbene. Han understreker at forbundet er der for klubbene, men innrømmer også at kravene til kvalitet og samfunnsansvar har økt for organisasjonen.

I en ideell verden skulle han gjerne ha sett at hvert lag hadde en daglig leder og en markedsspesialist, men innser at dette for mange klubber er en umulighet.

Holmstrøm konkluderer med at man må fokusere på sunn økonomi, men at for mange klubber er det bare et spørsmål om å overleve.

Spenningen rundt denne situasjonen er ikke bare viktig for klubber og spillere, men for norsk idrett generelt. Hva vil NHF gjøre for å snu denne kritiske situasjonen, og vil endringene komme i tide? spørsmålet svarer ingen ennå.