I en oppsiktsvekkende utvikling har planen om å flytte Marita fra Toten tilbake til Ålesund blitt utsatt. Kommunedirektør Trond Arne Rossi Aglen i Herøy har nå bekreftet at det er flere grunner til denne forsinkelsen som har fått mange i lokalsamfunnet til å reagere kraftig.

Flyttingen av Marita har blitt forsinket på grunn av klagebehandling, samt tilpasning og bygging av boligen hennes i Ålesund. Det er nå klart at boligen ikke vil være klar før slutten av februar 2025, noe som har vekket bekymring og frustrasjon i hennes familie.

Familien Hjelmeseth, som har vært åpen om sine bekymringer, ønsker at Marita skal bo nærmere hjemmet sitt i Herøy. De har uttrykt vilje til å engasjere seg i dialog om alternative tilbud basert på geografisk avgrensning. Dette har fått kommunedirektøren til å erkjenne at han vil vurdere tiltak for å bringe Marita nærmere familien.

– Det er ingenting jeg ville ønsket mer enn at Marita får komme hjem til Herøy. Hvis jeg hadde hatten min i hånd, som man sier, ville jeg vært overlykkelig, uttaler Aglen i et intervju.

Opplysningene om Maritas situasjon viser at hun ble flyttet 450 kilometer fra hjemmet sitt, noe som skjedde mot foreldrenes vilje. Den omstridte beslutningen ble tatt i løpet av en tid der en lov, som angivelig ikke skulle brukes for denne typen flyttinger, ble aktivert. Helsedirektoratet og flere jusprofessorer har kritisert bruken av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 i slike saker, og det har oppstått debatt om lovens gyldighet i denne sammenhengen.

Maritas familie har opplevd en tung tid, og moren, Sonja Hjelmeseth, forteller hvor veldig Marita lengter hjem. Hun pleide å være i stand til å besøke datteren ofte, og savner de enkle familiebåndene og aktivitetene de pleide å dele.

VG rapporterer at til sammen fem fylker har benyttet seg av lovparagrafen som skal garantere helsehjelp til personer med nedsatt samtykkekompetanse, men jusprofessorer understreker at flytting ikke kan regnes som helsehjelp.

I den nåværende situasjonen er det bekymring for om flyttingen til Ålesund, basert på en lovparagraf som ikke er ment for slike formål, kan skape ytterligere komplikasjoner i Maritas sak. Kommunedirektøren har vært delaktig i flere diskusjoner om lovens anvendelse, og understreker at det er statsforvalteren som er klageinstans i slike saker. Det er fortsatt uklart hva fremtiden vil bringe for Marita, men håpet om en ny vurdering av boligtilbudet nær hjemmet lever videre.