Spill er en essensiell del av hverdagen for mange, men fører denne mestringsevnen i digitale universer til at unge menn føler seg som tapere i samfunnet?

Eivind Trædal, en kjent skikkelse i det norske debattmiljøet, stilte nylig et tankevekkende spørsmål på sin Facebook-side. Han ønsket å løfte diskusjonen rundt temaet, og åpnet opp for en dypere debatt.

Men er det mulig at radikalisering av unge menn kan være et resultat av at de ser verden gjennom spillbriller?

Trædal argumenterer for at spill, som er designet for å gi akkurat passe med utfordringer, gir en mestringsfølelse som er vanskelig å oppnå andre steder. Med litt innsats kan man lære seg reglene og metodene, noe som kan virke motiverende.

Men samfunnsproblemet er at mange unge menn opplever den viktigste 'questen' i livet – den intime relasjonen med kvinner – som en umulig oppgave. Det er her det seksuelle spillet kommer inn, og for mange unge heterofile menn føles det som om kvinnene bestemmer reglene.

Trædal signaliserer at denne manglende mestring kan føre til en økende aggresjon mot feminisme som ideologi og en negativ holdning til kvinner generelt. Dette er problematisk fordi det kan skape et skadelig klima av kvinnehat.

Radikalisering, definert som en bevegelse mot ekstremisme, bør ikke undervurderes; den kan ha fatale følgene, som i tilfeller av vold og drap. Men å være frustrert over manglende suksess hos det motsatte kjønn er ikke equivatent med å være en del av ekstremistbevegelser som incel-kulturen, som hyller terrorhandlinger.

Fenomenet av en instrumentell oppfatning av kvinner og dating er ingenting nytt, ettersom det har eksistert lenge i samfunnets understrømmer. I dagens digitaliserte verden, for eksempel, er YouTubere og influencere med 'manosphere'-teorier i vinden, og gir unge menn lettfattelige, men ofte misvisende råd om dating.

Det finnes imidlertid en modning innen spillkulturen, der spillere i økende grad har blitt eldre og representerer et bredere spekter. Dette har ført til at flere kvinner og eldre generasjoner deltar aktivt, og flere begynner å etterspørre en mer akademisk tilnærming til spillmediet.

Men når spill kritiseres, for eksempel for sitt innhold eller representasjon, kan det utløse sterke reaksjoner fra de som identifiserer seg som 'gamere'. Kritikere av hva de oppfatter som angrep på spillkulturen kan begynne å oppleve det samme som ekskluderende og marginaliserende.

Alt dette henger sammen med et skift i samfunnets syn på og behandling av menn, der mange føler et press for å utmerke seg i både arbeidslivet og private relasjoner. Økende arbeidsledighet og sosiale ulikheter kan skape en følelse av utenforskap. Unge menn søker derfor fellesskap i spillverdenen, der de kan oppleve mestring og tilhørighet.

Men kampen mot ensomhet er reell. Den moderne mannen har flere valg i dag enn noen gang, men det store spørsmålet er hvilken retning unge menn vil ta. Vi trenger nye arenaer for sosialt samvær og fellesskap, der tydeligere heltidsfokuserte aktiviteter kan suppleres med interaktive og moderne alternativer.

Så til alle som tror at livet handler om mer enn å bare jakte på sex - er det på høy tid å innse at ekte forbindelser og fellesskapsfølelser kan oppstå på uventede steder, selv i spillenes verden.

Som en avsluttende anekdote: I løpet av min tid i spillmiljøet har jeg aldri opplevd trusler eller hets, selv med kontroversielle meninger om temaer som politikk og seksualitet. I stedet har jeg funnet et inkluderende fellesskap av medspillere, som viser at kanskje det ikke er så galt som mange vil ha det til.