Klatreren Kim Rishaug beviser at ingenting er umulig, selv ikke for en kar i rullestol. "Jeg trodde ikke at det var mulig å begi seg ut på denne idretten, men jeg liker at klatring er så inkluderende," sier han.

Rishaug opplevde at venner foretrakk buldring fremfor tauklatring, noe som førte til at han ofte klatret alene med en automatisk sikringsmaskin. "Det er både gøy og utfordrende, men det kan også bli ensomt," forklarer han.

Klatring krever mye tid og dedikasjon, og dette har kostet Rishaug verdifulle øyeblikk med sin kone og datter. "Jeg bruker halvparten av feriedagene mine til å konkurrere, og det betyr at jeg ikke alltid er der for familien," sier han med et tydelig preg av tristhet.

Rishaug har opplevd motgang i sin klatrekarriere. "Det var en tid jeg klatret dårlig, og jeg følte at jeg ikke fikk til noe," husker han. Han hadde trent hardt med ambisjonen om å nå finalen, men å vinne føltes som en uvirkelig drøm.

Førsteplassen gledet ikke bare ham, men også de nærmeste. "Da gråt jeg. Det var stort å se ham vinne gull, spesielt med tanke på alle ofrene og utfordringene han har måttet gjennomgå for å delta i konkurransen," sier konen hans with a smile.

Hun tilføyer: "Vi har ofret mye – både tid, mental kraft og økonomiske ressurser. Men hver krone og hvert bekymringsfritt øyeblikk har vært verdt det."

Rishaug inspirerer ikke bare seg selv, men også andre med lignende utfordringer. Hans historie er et bevis på at med vilje og utholdenhet, kan man oppnå det som en gang virket umulig.