Downton Abbey: En Era Avsluttes

Det er vanskelig å forestille seg en serie mer på etterskudd med dagens samfunnsdebatt enn «Downton Abbey», som stengte dørene i 2015. Siden den gang har den blitt gjenopplivet med både en film i 2019 og en oppfølger i 2022.

Legenden Dronning Elizabeth og Lunkne Følelser

Dronning Elizabeth, seriens mest trofaste tilhenger, døde noen måneder etter premieren på forrige film, noe som kan forklare den lunkne interessen for den britiske adelen. I en tid da sosiale ulikheter vokser og folk sliter, kan det virke uheldig å hylde Grantham-familiens luksusproblemer.

Julian Fellowes: En Skaper Som Trenger Selvransakelse

I stedet for å kritisere aristokratiets privilegier, er det som om serieskaperen Julian Fellowes, kjent som «The Right Honorable Lord Fellowes of West Stafford», kun har som mål å bade i velstandens glans én siste gang.

En Film For Fans eller Pliktløp for Andre?

Filmen er en gavepakke for trofaste fans, men kan føles som et langt pliktløp for de utenforstående. Den har en imponerende åpning, med en elegant kameraføring gjennom Londons West End i 1930, som fører oss til et teater.

Teater og Intriger: En Uventet Forening

Greve Robert Crawley (Hugh Bonneville) og hertuginne Cora (Elizabeth McGovern) tilbringer tid i sitt London-residens, mens deres tjenerstab holdes på avstand. Her møter de den flamboyante dramatikeren Noël Coward (Arty Froushan), som deler mer enn bare teater.

Lady Mary: Skandale og Ydmykelse

Lady Mary (Michelle Dockery) står i skuddlinjen når hennes ekteskapsbrudd skaper skandale, noe som umiddelbart vender de elitistiske ryggene til henne. Å bli avvist av samfunnets høyder er som å falle fra nåde.

En Amerikansk Bror og Problemer I Horisonten

Lady Grantham får besøk av sin amerikanske bror Harold (Paul Giamatti), som har med seg sin dubious rådgiver. Deres intriger truer med å ramme familiens økonomi.

Kjapp Slutt og Avskjedsleksjoner

Det ville vært underholdende om Grantham-familien mistet alt og måtte arbeide for livets opphold, men filmen oppleves som en melankolsk avskjed. «Downton Abbey: Ved veis ende» mangler den selvironien som preget «A New Era», muligens fordi Fellowes har vært mer opptatt med «The Gilded Age».

Et Forhistorisk Relikve

«Downton Abbey» føles som et relikve fra fortiden, hvor Fellowes unngår å konfrontere realitetene som arbeidsklasse må stå overfor. Mens aristokratiet mumler, er det på høy tid å feire at epoken endelig har nådd sin ende.