Statens retningslinjer for lederlønninger i statseide selskaper er der, men de ser ut til å være mer en teoretisk øvelse enn praktisk virkelighet. Kritikken har vært høy, og den viser at det er en stor diskrepans mellom statens ambisjoner og virkeligheten.

Da de store selskapene som Equinor og Kongsberg Gruppen la frem sine årsrapporter, ble det klart at regjeringens forsøk på å 'strekkegrep' inn i de galopperende lederlønningene har feilet total. Kongsberg Gruppen ledelse fikk over 14 millioner kroner i bonus, et klart brudd på statens forventninger.

Equinors administrerende direktør mottok hele 22 millioner kroner i fjor, og lønnsveksten hans var hele 22 prosent, langt høyere enn det som er normalt for arbeidstakere i selskapet. Også DNBs sjef skaffet seg en sum på 16,9 millioner, inkludert bonus og aksjer.

Politikerne, og spesielt Rødt-politikeren Mímir Kristjanson, uttrykker frustrasjon over situasjonen. 'Styreproffene driter loddrett i hva staten mener,' sier han. Dette er en overdrivelse, men det er klart at mange ledere ignorerer intensjonene bak retningslinjene.

Eivind Reiten, styreleder i Kongsberg, har til og med bekreftet at han ikke vil følge retningslinjene siden de ikke tjener selskapets beste. Innstrammingene ble lansert av daværende næringsminister Jan Christian Vestre gjennom mediene, og de skulle blant annet innebære at bonusene ble kraftig redusert og at lederne ikke skulle få høyere lønnsøkning enn gjennomsnittet for selskapets øvrige ansatte.

Det har vært stor politisk støtte for de strenge kravene fra Stortinget, men når det ble klart at knapt noen selskaper fulgte dem, har både SV og Rødt stått alene i sin kritikk. Politikerne har inntatt en sterk rolle under diskusjoner, men har lite oppfølging av kravene.

Den svakheten som staten viser i denne saken, kan få vidtrekkende konsekvenser. Kristjanson sin foreslåtte løsning om å gå til krig mot styrene, kan i realiteten skape mer kaos enn nødvendige endringer. Styremedlemmer kan komme til å forlate posisjonen sin, og potensielle styremedlemmer kan unngå statseide selskaper av frykt for hva som kan skje.

Samtidig er det viktig å erkjenne at det er legitimt for staten å ha forventninger til lederlønninger. Ledelsen i statseide selskaper burde ikke lede an i et lønnsrace som vi ser på tvers av privat sektor. Allikevel, det er essensielt at staten forstår at disse selskapene ikke er direkte underbruk og kan ikke detaljestyres.

Det er åpenbart at nåværende strategi ikke fungerer, og statens tilnærming trenger frisk luft. For å oppnå en reell endring i lederlønningene, må det bli en rekke tiltak som er realistiske og stemmer overens med virkelighetens kompleksitet. Det er på høy tid å få en ny debatt om hvordan vi ønsker at statseide selskap skal ledes og belønnes.