Som en stolt feminist er jeg ikke redd for å være stemmen som sier fra. Jeg ser tydelig forskjellene og jeg vet altfor godt hvordan det føles å være redd. Å bli hørt er en kamp for mange av oss, og det er på høy tid at vi tar disse utfordringene på alvor.

«Men Norge er jo et likestilt land, er det virkelig noe å klage på?» får jeg ofte høre. Mange syns det er kjedelig å snakke om feminisme og hvor viktig likestilling er. Men er vi virkelig i mål med likestillingen?

Alt begynte for meg som femtenåring. Hver dag fikk jeg sexmeldinger fra gutter i klassen. De var uhemmet i sine kommentarer om hva de ønsket å gjøre, og disse meldingene var kun én del av en mye større virkelighet. Tilbakemeldingene mine klær var ofte langt fra harmløse: «Cajsa, strammere bukser hadde vært fint for å se rumpa di bedre.»

«Den T-skjorten din får det til å se ut som om du har større pupper. Det er sexy.»

Klassedynamikken var brutal, der jentene ble rangert etter utseende, og vurderingene av vår kropp var lette tilbakemeldinger fra gutter som mente at dette var deres rett.

Dessuten ble jeg sendte pornovideoer fra gutter som påsto at de fant jenter som lignet meg sexy. I tre år trodde jeg dette var normalt, at jeg ikke fortjente respekt hvis jeg ikke oppfylte deres urealistiske standarder.

Men etter ungdomsskolen begynte jeg å innse at det jeg hadde opplevd var helt feil. En dypere forståelse av hva kvinner møter i hverdagen åpnet øynene mine.

Det kom flere ubehagelige opplevelser: jeg ble filmet av fremmede menn mens jeg spiste middag på restaurant. Flere ganger har jeg blitt ropt etter og forfulgt av menn på kveldstid. En mann begynte å løpe etter meg, skrikende om at han ville bli med meg hjem og gjøre ufyselige ting. Det var skremmende.

Og når jeg tenker på kvelder ut, sitter jeg ofte igjen med ekle minner. En gang ble jeg holdt fast mot min vilje av en gutt på en klubb, selv etter at jeg sa klart ifra at jeg ikke var interessert.

Men dette handler ikke bare om meg. Ifølge Bufdir har mer enn halvparten av alle kvinner over 15 opplevd seksuell trakassering det siste året. Ingen av mine venninner har gått fri fra slike erfaringer.

Kampene våre vises ikke bare fra gate til gate - de strekker seg inn i arbeidslivet og påvirker livskvaliteten. Ifølge Folkehelseinstituttet kan overgrep føre til alvorlige problemer som rusmisbruk, angst og depresjon. De viser at 42 prosent av de som har opplevd seksuell trakassering på jobben oppgir nedsatt livskvalitet.

Det er opprørende å se at terskelen for hva som er akseptabelt mot kvinner er så lav. Voldtekt er et enormt problem. Én av fem kvinner i Norge blir voldtatt - og mange av dem er under 18 år. En skremmende tanke. Jeg har venninner som har opplevd det utenkelige. En ble overfalt av tre menn, en annen ble voldtatt mens hun sov på en fest.

Og hos oss som kommer i kontakt med rettssystemet, etterlater det et bittert etterslep av manglende rettferdighet. De fleste sakene blir henlagt, og kun et fåtall ender med en domfellelse.

Vi jenter er lei av å være redde. Av å bli fortalt at vi overdriver. Og viktigst av alt; dette må tas seriøst. Det handler ikke bare om å endre lovverket; det kreves at vi aktivt støtter hverandre.

Til gutter der ute: det er ikke tilstrekkelig å bare unngå å være en del av problemet. Vi trenger at dere står opp for oss, både i ord og handling.

Vis at dere heller vil være en del av løsningen. Oppfordre vennene deres til å respektere jenter og være aktive støttespillere for likestilling.

Og til alle jenter: dere er sterke, dere er verdifulle. Stå opp for dere selv, fortsett å stjele plassen deres, og vær modige nok til å heve stemmen. Sammen kan vi gjøre en forskjell, skape trygghet, og fremme åpenhet. Dette handler om mer enn bare lik lønn - det handler om lik respekt.