Bak en dørramme i et koselig hjem i Boston, venter en liten gutt med dype, mørke øyne. Han bærer på en utrolig historie fylt med tragedie, lidelse og et glimt av håp. Joud Alaara, bare fire år gammel, kommer fra Gaza.

I fjor hadde han alt - to bein, en familie og drømmer om fremtiden. Men i dag er han en av de mange barna i Gaza som har mistet det meste. Faren hans, Mohammed, ble drept i et israelsk angrep den 3. november i fjor, mens Jouds storebror, Obeida, ble drept i et angrep der Joud selv mistet sitt venstre bein.

Da krigføringen mot Gaza begynte den 7. oktober, etter Hamas’ angrep på Israel, innså moren, Doaa, raskt at situasjonen ville bli mye verre enn tidligere konflikter. Hun har opplevd krig før, inkludert den ødeleggende krigen i 2014, men denne gangen var lyden av krigsmaskinene nærmere og mer truende enn noen gang.

Da angrepene rammet nabolaget deres, søkte Doaa tilflukt med barna i en FN-skole. Situasjonen ble kritisk; de hadde knapt mat og vann. Faren til Joud løp på vei til fredagsbønn da han ble drept i nærhet av et sykehus, og det ble enda vanskeligere for Doaa å ta vare på sine seks barn alene.

Det evakueringen til Al-Shifa-sykehuset viste seg å være farlig. Sykehuset hadde allerede vært utsatt for angrep, og da Doaa mistet oversikten over barna sine under et nytt angrep, ble situasjonen katastrofal. Hun fikk vite at Obeida var død, og Joud var forsvunnet. Etter flere nervepirrende timer fant de ham bak et veltet skap, men Joud var lammet av sjokk, og hans venstre bein måtte amputeres.

Da de gjenlevende barna flyttet til bestemoren, måtte Doaa oppholde seg på Al-Shifa med Joud. I løpet av den tiden ble det krigshandlinger igjen, og soldater ga dem ordre om å evakuere. Da de endelig fikk evakuert til en leir lenger sør i Gaza, mottok de overveldende nyheter: de skulle evakueres til Egypt.

Joud fikk utført en operasjon som skulle endre livet hans, og han lærte å bruke en gåstol. Moren beskriver hvordan livsgleden begynte å vende tilbake til den lille gutten. I løpet av en nyfonds opplevelse i USA, hjulpet av organisasjonen PCRF, fikk Joud tilpasset spesialproteser mens han ble behandlet ved Shriner’s sykehus i Boston. Et øyeblikk fanget av glede inntraff da han så at protesen hans var dekorert med Spiderman.

I Boston, hvor de bor hos en vertsfamilie med palestinske røtter, deler Joud og moren sin historie, sammen med opplevelsene som har formet dem. Joud har stilt spørsmål som er for store til at en liten gutt bør måtte tenke på: ”Hvorfor har barn i USA så mye? Hvorfor lever de trygt, mens vi blir angrepet?” Slike spørsmål representerer virkeligheten for mange familier i Gaza, og underbygger det triste faktum at for mange barn er voksenlivet preget av krig og tap.

Som oppholdet i USA nærmer seg slutten, higer Joud etter å se sine andre søsken igjen, selv om veien tilbake til Gaza vil være usikker. Moren hans, som selv har måttet amputere tærne etter angrepet, ser mot en fremtid som er uklar, men mulig. "Vi kan gjenbygge vårt land, men det vil alltid være en utfordring i forholdet til Israel," sier Doaa.

Historien om Joud er en fortelling om uutholdelig tap, men også om håp, styrke og overlevelse i en verden preget av krig. Joud fortsetter å vise mot og vedholdenhet ved å uttrykke sin glede for livet, og i øyeblikkene fineres han av barneglede. Han ønsker å vise at selv om han har opplevd mørket, har lysfunksjonen av håp ikke sluknet.