For kort tid siden kom nyheten om at Høgskolen i Innlandet har innført obligatorisk samskriving av bacheloroppgaver som et grep for å redusere kostnader. Ny forskning viser at mange universiteter og høgskoler implementerer lignende tiltak, både for å effektivisere veiledning og for å fremme samarbeid mellom studenter.

Ina-Christine Cabanillas Hansen (23) fra Handelshøyskolen BI har hatt en turbulent reise med samskriving. For to år siden opplevde hun å stryke i flere fag etter å ha vært uten gruppe.

"Mitt første studieår fant jeg noen eldre studenter som ble mine samarbeidspartnere, og oppgavene gikk veldig bra. Men året etter ble jeg stående alene, og det finnes ingen gode løsninger for de som sliter med å finne grupper. Høgskolen prøvde å hjelpe meg, men det endte med at jeg måtte gå ut offentlig og spørre på itslearning om noen ønsket å være med i gruppe. Ingen svarte. Det er en tøff følelse å oppleve, du blir en sosial "loser" i prosessen," forteller Ina.

Hun understreker at årsaken til å stryke ikke nødvendigvis er manglende evner eller motivasjon, men at oppgavene er designet for grupper på tre til fire studenter.

Samskriving har vært en del av hennes studiehverdag: "Ved BI har det vært samskriving på omtrent halvparten av oppgavene og eksamener. Å samarbeide er ikke lenger et valg, men en norm," forklarer hun.

Jørgen Juel Andersen, som er ansvarlig for masterprogrammene ved BI, presiserer at studenter må søke om unntak for å kunne skrive individuelt på masternivå, mens bacheloroppgaver kan skrives både individuelt og i grupper.

Ved NHH, en annen av Norges elite handelshøyskoler, er samskriving også normen siden 2014. Ifølge dem ble dette innført for å håndtere utfordringer knyttet til veiledning.

Ulike studenters erfaringer viser at nettverksbygging er avgjørende. Julia Nguyen og Lejla Klyajic, nyankomne studenter, fremhever at fadderuken har vært helt essensiell for å finne medstudenter. "Det hjelper virkelig å bli kjent i fadderuken, det åpner dører til samarbeid," sier Klyajic.

Hansen ser også at det er en utfordring dersom man ikke er med i fadderuken. "Det ble tydelig for meg at mange står alene, men frykten for avvisning hindrer oss i å snakke sammen. Vår generasjon er redd for å ta kontakt," fortsetter hun.

Samskriving kan være både en velsignelse og en forbannelse. "Logistikken og samarbeidets funksjonalitet er essensielt. Når det fungerer, er det flott, men når det ikke gjør det, kan det være en stor belastning," tilføyer hun.

Ina har nå byttet fokus fra å gi opp til å hjelpe andre. Hun har utviklet en app som skal hjelpe studenter med å finne samarbeidspartnere og unngå å føle seg alene. "For meg var det ikke så dramatisk å spørre om hjelp, men mange har det vanskeligere med dette. Undersøkelser blant 100 studenter viste at 70 prosent av dem slet med å finne akademiske partnere. Vi har ikke gode systemer for å hjelpe de som sliter," avslutter hun.

Innovasjon Norge, Høgskulen på Vestlandet og Universitetet i Bergen har allerede bidratt med støtte, men Ina trenger mer midler for å utvikle appen videre slik at den kan bli tilgjengelig for studentene.