Det er en dyp uro knyttet til påstandene fra Riksarkivaren, Inga Bolstad, som nå avviser eksistensen av en telefonsamtale som tydeligvis ble gjengitt ordrett i den omdiskuterte dokumentarfilmen «De rettsløse», som tar for seg de grusomme overgrepene mot kvinner som forelsket seg i tyske soldater under andre verdenskrig. Denne filmen har etterlatt seerne med både sjokk og forargelse over måten samfunnet behandlet disse kvinnene på.

Bolstad hevder at samtalen i dokumentaren er konstruert ut fra hukommelse, noe som er en alvorlig anklage og setter spørsmålstegn ved integriteten til de som har jobbet med denne dokumentaren. I filmen presenteres det bevis på at Riksarkivet har unnlatt å offentliggjøre viktige arkiver som belyser statens overgrep mot disse kvinnene.

Under intervjuet bekrefter en ansatt i Riksarkivet at kvinnene ble stigmatisert som «flygefiller» eller regulert prostituerte, noe som har vært en stor belastning for deres familier. Det er således forståelig at arkivene ikke er offentlig tilgjengelige, men disse påstandene må vurderes i lyset av historisk kontekst.

Bolstad skal ha mottatt innholdet av samtalen allerede i 2022, noe som skulle ha gitt henne mulighet til å forberede seg grundig til intervjuet. Det at innholdet ble lest for henne under intervjuet, skaper spørsmål om hvorfor hun nå velger å benekte dette. Mange stiller spørsmål ved om holdningene internt i Riksarkivet gjenspeiler en bredere samfunnsholdning der kvinner fortsatt blir sett ned på for valgene de tar.

Det bør understrekes at offentligheten har rett til å bli informert om hvordan selv de mest likestilte samfunn kan ha begått urett mot sine egne innbyggere. Det er fullt mulig å offentliggjøre arkivene ved å sladde personopplysninger, noe som Riksarkivaren er klar over. Bolstad har begrenset tilgangen til arkivene til kun forskere, men mange kritikere argumenterer for at dette er en form for diskriminering.

Som en som har hatt forskerkompetanse i over 17 år, ble også jeg nektet innsyn. Det reiser betenkeligheter om hvorvidt det eksisterer en systematisk forskjellsbehandling når det gjelder hvem som får tilgang til denne typen informasjon. Den pågående debatten omkring disse arkivene er ikke bare et spørsmål om tilgang, men også et spørsmål om hvordan vi anerkjenner og reparerer historiske urettferdigheter.