Søndag kveld på Fotballkveld på TV 2 ble det sagt at "Gullhåpet lever i Bergen". Men hva betyr egentlig dette?

Det er et kjent faktum at menn ofte har vanskeligheter med å sette ord på følelsene sine. I studioet på TV 2 var det ingen som klarte å beskrive den angsten og usikkerheten som mange, fra kvinner til barn, føler nå som Brann er i en overraskende gullkamp. Det er kanskje lett å forstå, for dette er komplekse saker.

Før har vi hatt håp i form av andre lag som har mislykkes, men nå er det opp til Brann selv. Dette uungåelig øker presset og angsten. Er håp virkelig en kilde til smerte? Legg dertil den meningsløse landslagspausen som kun forsterker følelsen av frykt.

Angst kan være en vanskelig følelse å håndtere, men den kan også være en indikator på hva vi virkelig ønsker. Når vi snakker om gullangst, snakker vi om frykten for å miste noe vi har lengtet etter.

Hva er det egentlig vi frykter? Kanskje perspektivet på hvordan Brann har gjort det tidligere kan gi noen svar. Historisk sett har de aldri vært i en så god posisjon uten å ha sikret seg gullet. I klubbens 117-årige historikk har det kun skjedd tre ganger at Brann har ledet tabellen to runder før slutt, noe som gjør denne situasjonen uvant.

Det har skjedd i 1962, 1963 og 2007 — alle sesonger da Brann til slutt kunne feire gull. Felles for dem er at de hadde kontroll på situasjonen, noe som ikke nødvendigvis stemmer for nåværende situasjon.

Mange minner også tilbake til 1963, da Lyn dominerte ligaen i starten av sesongen, men Brann tok ledelsen med to runder igjen og sikret seg gullet. Kan historien gjenta seg? Bytt ut Lyn med Bodø/Glimt, og vi er nesten i samme situasjon.

Kanskje er nervøsiteten en relikvie fra fortiden? Kan gullangsten være frykten for det ukjente? Det er en underlig følelse å tenke at noe så ønsket kan føre til angst.

Fra 1952 til 2024 har det kun vært fem ganger der Brann har vært i posisjon for å vinne serien to runder før slutt. Tapene i disse kampene har bidratt til denne angsten og følelsen av skam, som er mer utbredt når forventningene er høye.

For mange andre lag rundt om i Norge har mangel på gullkamp ikke vært en kilde til angst, men mer en kilde til glede. Hvorfor skal det da være annerledes for Brann? Kanskje er det i selve klubbens DNA at gullkamp skal være en eksistensiell opplevelse.

Faktisk er spillerne nå i en posisjon der de kunne bruke denne angsten som en drivkraft, snarere enn å la seg kaste av den. Spillere som Fredrik Pallesen Knudsen og Eirik Horneland har erfaring fra tøffere tider, og dette kan være en fordel.

Det er klart at å holde motet oppe og bruke presset fra gullkampen kan være en strategisk fordel. Filosofene har alltid hevdet at angst ofte kommer av noe som virkelig betyr noe i livet vårt. Er det ikke på høy tid å omfavne denne ubehagelige følelsen som et tegn på hva vi kan oppnå, heller enn en hindring?

Brann har en av Norges mest dedikerte supporterbaser som har stått ved laget gjennom tykt og tynt. Det er nettopp denne støtten som kan gi spillerne den tryggheten de trenger for å overvinne gullangsten og prestere sitt beste. Med de siste kampene i sesongen rett rundt hjørnet, er det viktigere enn noen gang at både spillere og supportere står sammen. Hva blir de avgjørende faktorene for å sikre et gull i 2024?