Det er en skremmende realitet at flere politiske partier fortsatt ser ut til å svartmale befolkningen som stemmer på dem. Dette fenomenet er ikke bare en politikk for seg selv, men en regelrett nedvurdering av de som støtter dem. Det er vanskelig å forstå hvorfor de ikke erkjenner konsekvensene av denne tilnærmingen.

En titt på den ferske handlingsplanen mot muslimfiendtlighet avslører en bekymringsverdig trend. Interessen for å jobbe med vilkårlig svartmaling er sterkere enn ønsket om å finne løsninger. Mye av premissene for denne planen kommer fra enkeltpersoner og organisasjoner som tjener på å male et negativt bilde av befolkningen. Eksempler som Salam Norge og Sindre Bangstad, som ofte brukes som stemmer i denne debatten, setter en tydelig standard for hvor lite objektiv debatten har blitt.

Vi står overfor et problem med krisemaksimering. De fremsatte påstandene om rasisme i ulike samfunnslag, særlig innen idretten, er ofte overdrevet og gir et feilaktig bilde av virkeligheten. Dette fører til en samfunnsdebatt preget av frykt og mistillit, som igjen forverrer situasjonen istedenfor å bidra til løsning. Det viser seg at den nåværende regjeringen er villig til å akseptere disse kritikkene uten så mye som et spørsmål, noe som bare viderefører denne negative sirkelen.

Er statsfinansierte organisasjoner bare et skalkeskjul for å støtte en ideologi som skaper unødvendig splid? Hvorfor skal skattepengene våre brukes på aktører som systematisk sverter landets befolkning?

Politikere virker ofte mer opptatt av å appease smale grupper av radikale aktivister enn å ta hensyn til flertallet av innbyggerne som ønsker en positiv debatt. Det er bemerkelsesverdig at det ikke stilles flere spørsmål om hvorfor dette skjer. Det gir inntrykk av at vi er fanget i en politisk boble, der realitetene blir oversett for å passe inn i en sneside fortelling om hat og fiendtlighet.

Selv om mange av oss ønsker et samfunn hvor vi støtter og heier på hverandre, ser vi at politikere håndterer dette spørsmålet svært uheldig. Det ville vært en forfriskende forandring om politikerne viste at de faktisk setter pris på befolkningen de representerer. Kanskje da ville vi kunne se en vekst i tillit og en mer optimistisk fremtidssyn for landet vårt.