Debattinnlegg: Ane Breivik, leder i Unge Venstre

I en ny utgave av Finansavisen tar Trygve Hegnar til orde for sin tradisjonelle eierlinje, men virker ute av stand til å forstå at denne tilnærmingen faktisk kan virke mot sin hensikt. Hegnars avvisning av dette perspektivet kan vise seg å være skadelig for norsk økonomi.

Det som presenteres som et «bevis på likhet» med 80 prosent eierskap i boligmarkedet, er ikke bare misvisende; det trekker en merkelig konklusjon. I Norge er boligformue høy, men ekstremt ujevnt fordelt. Dette skaper en situasjon der unge mennesker, som ikke har arv, kapital eller foreldre som kan hjelpe, står uten muligheter for å komme seg inn på boligmarkedet.

De skattefordelene vi gir boligeiere, som rentefradrag, BSU og lav boligbeskatning, skaper en oppadgående prispress som ekskluderer stadig flere. Dette gir en enda mer utilgjengelig inngang til boligmarkedet for de som allerede står utenfor.

Det er tydelig at den nåværende eierlinjen bidrar til å forsterke økonomiske ulikheter. Istedenfor å investere i produktiv næringsvirksomhet, tvinges kapital inn i eiendom, noe som binder ressurser som kunne ha blitt brukt til å skape arbeidsplasser.

Ved å omfordele den økonomiske byrden fra inntekter og arbeidsplasser til boliger, kan vi frigjøre kapital som bør investeres produktivt. Boligmarkedet er dessuten et målrettet skatteobjekt, og med borgerlige partiers forslag til store skatteletter, må vi nødvendigvis se etter alternativer for å finansiere statens utgifter.

Når vi snakker om Hegnars kommentarer, er det klart at en saklig debatt hadde vært mer fruktbar om han faktisk forlot sine forhåndsinnstillinger og angrep de reelle problemene som blir reist. I stedet ser vi ofte stråmenn og personangrep fra Hegnars side, noe som kan indikere en mangel på sterke argumenter.

Selv om det ikke alltid er populært å utfordre et system som tilsynelatende er til fordel for de fleste, er det nødvendig med politikere som våger å ta tak i strukturelle problemer i vår økonomi. Dette er avgjørende for å sikre en bærekraftig fremtid for norsk økonomi. Uten dette vil vi, i Hegnars egne ord, stå overfor et «selvmordsforsøk».

La oss ikke glemme at den økende utviklingen av økonomiske ulikheter kan lede til sosiale problemer, og betingelsene for unge fremtidige arbeidstakere må også være en prioritet. Hvis vi ser på landets fremtid, er det kritisk at vi tar grep som fremmer likhet og muligheter for alle, ikke bare de som allerede er privilegerte.