En av de mest gjenkjennelige parolene fra Tyrkia er «hak, hukuk, adalet» – rett, lov, rettferdighet. Den gradvise forvitringen av rettsstaten har ført til alvorlige konsekvenser for det tyrkiske samfunnet. I 2018 ble presidentens fullmakter betydelig utvidet, og for første gang ble landet ansett som «ikke fritt» av den anerkjente NGOen Freedom House.

I henhold til World Justice Project, som vurderer rettsstaten globalt, har Tyrkia en bekymringsverdig rangering på 117. plass av 142 land, bare fire plasser over Russland. Den vedvarende demokratiske tilbakegangen har skapt et klima der mange tyrkere føler seg maktesløse og frykter repressalier for å ytre seg.

Den nylige arrestasjonen av Istanbul-borgermester Ekrem Imamoglu den 19. mars utløste massive protester over hele landet. Demonstrasjonene begynte med studenter og kvinner, grupper som har opplevd de mest alvorlige tilbakeslagene når det gjelder rettigheter og fremtidsutsikter de siste årene. Etter hvert har også andre samfunnsgrupper sluttet seg til demonstrantene, som protesterer mot den negative utviklingen både økonomisk og politisk.

Demonstrantene har blitt møtt med brutal vold fra myndighetene, inkludert tåregass og vannkanoner. Mer enn 1400 mennesker har blitt arrestert på under en uke, noe som illustrerer den alvorlige undertrykkelsen av frihet i landet. Arrestasjonen av Imamoglu, en populær figur, har sjokkert både det tyrkiske folket og de internasjonale observatørene. Disse omstendighetene har fått aksjemarkedet til å svikte, med nedgang til det laveste nivået siden finanskrisen i 2008.

Reaksjonene fra europeiske ledere har vært lunkne. Umiddelbar støtte kom fra flere borgermestre i Europa via sosiale medier, men mange europeiske toppledere har vært stille. Tysklands utgående kansler, Olaf Scholz, var en av få som raskt kom med kritikk. Flere dager etter arrestasjonen fulgte Frankrike med en mild fordømmelse, mens Europakommisjonen pekte på Tyrkias respekt for demokratiske tradisjoner uten å gi en klar verdivurdering.

Det som er spesielt bekymringsfullt er den brutale undertrykkelsen av demonstranter i et land som er en kandidat for EU-medlemskap og en NATO-alliert. Erdogans regjering ser ut til å stole på europeiske ledernorsden, og det er en risikabel kalkyle. Den geopolitiske situasjonen har gitt Tyrkia større innflytelse, spesielt i lys av konfliktene i Syria hvor landet spiller en nøkkelrolle. Stabiliteten i regionen er essensiell, særlig for Europa i lys av migrasjonsutfordringene.

Tyrkia har også ansvar som en viktig aktør innen NATO, og med landets sterke hær er det reelle grunner for europeiske ledere til å opptre forsiktig mot Erdogan. Imidlertid kan denne forsiktigheten på kort sikt undergrave en viktig langsiktig strategisk målsetting om å fremme demokrati og menneskerettigheter.

I en tid hvor Vesten står overfor betydelige utfordringer, er det avgjørende å vise støtte til dem som kjemper for demokrati og rettsstatsprinsipper, både i Ukraina og i Tyrkia. Folkets oppstand mot autoritær styring er en representasjon av verdiene vi ønsker å bevare i hele Europa.