Det er februar 2024, og det som pleide å være et livlig hjem, er nå stille og forlatt. Monica Holt åpner skap og skuffer på kjøkkenet, men finner bare tomrom der det en gang var liv. Glass og bestikk er borte, og garderobeskapet som en gang var fullt av Anitas sommertøy, står nå åpent og tomt.

Monica sender en fortvilet melding til mannen sin Eivind, som deretter kontakter kommunen for å finne ut hva som har skjedd med deres datter, Anita (22). Det viser seg at staffelset til Anita har sendt en e-post til foreldrene, der de opplyser om at Anita og personalet har valgt å reise på en "hyggelig utflukt". De lover at datteren vil være tilbake på tirsdag etter skoletid, men det skjer ikke. Anitas hjemkomst blir en illusjon.

I et sjokkerende svik har kommunen flyttet Anita – uten foreldrenes viten og samtykke. Monica kontakter politiet og erklærer at datteren har blitt bortført, men får beskjed om at hun må ta det opp med Siljan kommune, som har sendt et brev med overskriften «Varsel om endring av adresse». Det viser seg at Anita ikke lenger vil motta helsetjenester i sitt eget hjem, men i en annen kommune, 40 minutter unna.

Eivind beskriver det som en kidnapping. Kommunen påstår at flyttingen var nødvendig for å gi Anita "livsnødvendige helse- og omsorgstjenester". Det kommer frem at det har vært samarbeidsproblemer mellom foreldrene og kommunen i årevis, noe som har bidratt til denne tragiske situasjonen.

Tidligere hadde Anita en normal utvikling frem til hun var to og et halvt år. Hennes diagnose, autisme, ble gradvis stilt da foreldrene oppdaget at hun hadde spesielle behov. Dagens tilstand krever at hun har omsorg døgnet rundt, en rettighet som Siljan kommune har plikt til å ivareta.

Foreldrene, herunder Monica, hadde kjøpt et tilpasset hjem for Anita i Siljan, der de tilbrakte timer med å gjøre det til et trygt og koselig sted for datteren. Da Anita ble flyttet til en kjellerleilighet i Skien, ble ikke bare livskvaliteten hennes truet, men også foreldrenes tilknytning og trygghet.

Selv om Ecura, helseleverandøren kommunen benyttet, rapporterer at Anita tilpasset seg de nye omgivelsene, opplever foreldrene en annen virkelighet. Anitas atferd blir mer uforutsigbar, og hun begynner å utagere på skolen. Monica er bekymret for hvordan datteren hennes har det i det nye hjemmet, og hennes klager tas knapt alvorlig.

Historien eskalerer ytterligere når Monica bestemmer seg for å kontakte lokalavisen Varden for å dele Anitas historie. Dette fører til en bekymringsmelding fra Ecura, som gir uttrykk for at Monicas rolle som verge ikke blir utført hensiktsmessig. Tross dette, opplever Monica at hun må kjempe mer enn noensinne for å få innsyn i Anitas helsejournal.

Anitas flytting til Skien, som ble forklart som en "hyggelig utflukt", viser seg å være en del av et større systematisk svik fra kommunen og helseleverandøren. Det kreves nå at kommunen tar ansvar for beslutningene som har ført til denne tragiske situasjonen.

Selv om Siljan kommune påstår at flyttingen ikke var planlagt, er Monica fast bestemt på at Anitas liv og helse kommer først. Hun kjemper for å få datteren tilbake til hjemmet i Siljan, der de kan gi henne den tryggheten og kjærligheten hun fortjener. Spørsmålet er: Hvor langt vil de gå for å bringe Anita hjem?

Situasjonen setter spørsmålstegn ved rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, og fremhever betydningen av omsorgen og tilgjengeligheten til helsetjenester. Dette er mer enn bare Anitas historie; det er en kamp for rettferdighet og respekt for dem som rettmessig trenger kjærlighet og støtte.