Vinteren er her, og det er på tide å ta opp igjen debatten om strømkostnadene. Det føles imidlertid ikke like energisk som de hektiske årene tidligere, og stemmene fra Høyre er merkbart færre.

Noen sentrale stemmer, som har vært sterke forkjempere for energispørsmål tidligere, virker fraværende. Dette gir grunn til å stille spørsmål ved om Høyres «batteri» er utladet, mens velgerne finner veien til andre partier lengre ute på høyresiden.

Til tross for dette bør man være med på å kjempe for det man mener er riktig, og støtte dem som tør å stå opp.

En ensom rytter

I dagens energipolitikk står Kristiansands ordfører, Mathias Bernander, alene som en markant rytter på Høyres side. Bernander har offentlig uttalt, både til media og direkte til energiminister Terje Aasland, at investeringene i fornybare strømkabler til Danmark virker urealistiske i det nåværende markedet. Dessuten er han tydelig på at ingen regioner skal bære kostnadene for en nasjonal energipolitikk som har sviktet.

Spørsmålet som reiser seg, er hvor er Bernanders støttespillere i rikspolitikken?

Kontrasten til Arbeiderpartiets Kenneth Mørk er slående. Han har vært mer synlig og aktiv i energidebatten enn Høyre, som i stor grad har stått stille. Bernander har tatt initiativ til diskusjoner som bør fokusere mer på sak enn partifarger. Det er verdt å minnes at Høyre også hadde sine utfordringer under tidligere ledelse, uten at det ble tatt betydelige skritt fremover. Den nåværende midlertidige strømsatsen ble innført under Støre-regjeringen i 2021, og siden den gang har det vært lite progresjon.

Hyttefolk og næring har lenge slitt, og mange bedrifter står overfor økonomiske problemer grunnet høye strømkostnader. Høyre har tradisjonelt sett vært en forkjemper for næringslivets interesser, og det virker som om de har sviktet i denne oppgaven under den nåværende energikrisen.

Faktisk har omsetningsavgiften, kjent som moms, eksistert siden 1935 som en «midlertidig» avgift. Om ikke lenge kan vi feire hundreårsjubileet for dette tiltaket, som allerede virker fast etablerte i vår økonomi.

Høyre står nå ved et veiskille før stortingsvalget, med bare ett år igjen til å reversere den nedadgående trenden. Men med en massiv velgerflukt fra venstresiden, hvor mange nå ser mot høyresiden, må Høyre agere raskt før velgerne løper inn i armene på Frp.

Til tross for muligheten for å rydde opp i energikrisen, er Høyre bemerkelsesverdig stille. Bernander virker å være den eneste som fremmer diskusjoner som angår energipolitikk, mens resten av partiet fører en passiv tilnærming, som strutsen som gjemmer hodet i sanden.

Spørsmålet er hva Høyre egentlig planlegger å gjøre for å forstå disse utfordringene og gi sine medlemmer og velgere et klart svar? Hvilke standpunkter har de egentlig kommunisert, og hva med handlingsplanene? Tiden for å svare er nå, men enn så lenge venter både næringer og velgere på konkrete tiltak og lederskap fra Høyres rikspolitikere.